Klassisk svinepest

Klassisk svinepest er en meget smittsom og alvorlig virussykdom karakterisert ved høy feber, sterkt påkjent allmenntilstand, opphørt matlyst, blødninger i hud og indre organer, ustø gange og høy dødelighet hos griser i alle aldre.

Klassisk svinepest er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om klassisk svinepest skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Viruset smitter ikke til mennesker eller andre arter.

Smittestoff og smitteveier

Klassisk svinepest forårsakes av et RNA-virus som tilhører genus Pestivirus. Viruset er nært beslektet, og kryssreagerer i en del tester, med bovint virusdiaré- og border disease-virus. Det er kun én serotype av svinepestviruset, men tre genotyper med ti subtyper som har ulik evne til å fremkalle sykdom.

Viruset smitter kun svin (inkludert villsvin) som derfor er det eneste naturlige reservoaret. Viruset skilles ut med avføring, urin, spytt, sæd og utflod fra nese- og øyne under hele sykdomsforløpet. Kronisk syke griser kan skille ut virus periodevis i flere måneder. Foster som smittes i livmoren, kan være vedvarende smitteutskillere gjennom hele livet.

Viruset tas opp gjennom munn og svelg, men det kan også tas opp over andre slimhinner og skadet hud. Det spres hovedsakelig ved direkte kontakt mellom griser, og ved at griser spiser slakteavfall eller mangelfullt varmebehandlet matavfall fra infiserte griser. Viruset kan også spres med personer, klær, transportmidler, innredninger og utstyr som har vært i kontakt med infiserte griser.

Ikke varmebehandlede produkter kan forårsake spredning av viruset over lange avstander. Det samme kan skje ved bruk av infisert sæd. Viruset angis å kunne spres med luft over avstander opp til én kilometer, men faren for spredning med luft er vesentlig mindre enn ved utbrudd av munn- og klauvsyke.  I mange land er villsvin et viktig reservoar for smitte til tamsvin.

Svinepestvirus er middels motstandsdyktig utenfor grisen. Det inaktiveres raskt ved uttørking og i UV-lys. I fuktig og kaldt miljø kan det overleve flere uker, for eksempel i grisebinger.

Viruset kan være infektivt etter flere måneder i ikke-varmebehandlede kjøttprodukter, for eksempel saltet, tørket og røkt kjøtt, og etter flere år i frosne produkter. I kjøtt inaktiveres viruset ved 65,5 °C i 30 minutter og ved 71 °C i ett minutt. Det holder seg infektivt 3-4 dager i råtnende organer og opp til 15 dager i råtnende blod og beinmarg. Viruset inaktiveres av de fleste desinfeksjonsmidler (for eksempel 2 % NaOH eller 2 % Virkon S) og inaktiveres raskt ved pH>3 og >11.

Sykdomstegn og diagnostikk

Det går vanligvis 2-14 dager fra grisene smittes til utbrudd av sykdom. Men det kan, særlig ved infeksjon med lavvirulente stammer og hos eldre griser, gå betydelig lengre tid. Antistoffer mot svinepestvirus kan påvises etter to til tre uker. Det kliniske bildet kan variere mye avhengig av virulensen hos det aktuelle viruset, grisenes alder, tilstedeværelse av andre smittestoffer og forholdene i besetningen.

Det er vanlig å skille mellom tre former av klassisk svinepest; akutt, kronisk og medfødt. 

  • Akutt form

    Ved den akutte formen kan enkelte griser finnes døde uten at det er registrert forutgående sykdom. Et stort antall griser får høy feber (40,5-41,5 °C), slutter å spise, blir slappe og legger seg tett sammen i bingen. Innledningsvis kan grisene ha forstoppelse som går over i diaré og hos enkelte oppkast. Ustø gange, lammelser eller kramper på flere griser er, sammen med rødlig misfarging og blødninger i huden på ørene, trynet og beina, alarmerende symptomer. Grisene kan ha pustebesvær, hoste og utflod fra øyne og nese. En stor andel av grisene, opp til 100 %, dør i løpet av 1-3 uker.

     

  • Kronisk form

    Ved den kroniske formen er sykdomsforløpet mer langtrukket og sykdomstegnene uspesifikke. Grisene er generelt utrivelige med redusert matlyst, avmagring, kronisk betennelse og misfarging av huden, særlig på ørene og buken. Enkelte griser utvikler kramper. I slike besetninger oppstår det reproduksjonsforstyrrelser i form av nedsatt fruktbarhet, mange svartfostre, aborter og dødfødte griser.

    Dødeligheten er vanligvis høy også ved den kroniske formen, men grisene kan leve i flere uker eller måneder før de dør. Ved infeksjon med spesielt lavvirulente virusstammer kan symptomene være forbigående og grisene overlever.

  • Medfødt form

    Hvis purkene smittes før dag 70 i drektigheten, kan de føde griser som er tilsynelatende normale, men som blir permanente virusutskillere. Etter hvert blir de fleste utrivelige og vokser dårlig. Slike griser kan leve i flere måneder og representere et stort smittepress. Enkelte griser fra infiserte purker fødes med skjelvinger og ustø gange.

Diagnostikk
Ved obduksjon skal det tas vevsprøver fra følgende organer med henblikk på virusisolasjon og antigenpåvisning; tonsiller, milt, bakre del av tynntarm (ileum), nyre, krøslymfeknute og minst én kroppslymfeknute (for eksempel retrofaryngeale).

I tillegg tas det formalinfikserte prøver for histologisk undersøkelse fra tonsiller, milt, ileum, nyre, hjerne, krøslymfeknute, kroppslymfeknute og eventuelt andre organer med patologiske forandringer.

Det tas ut blodprøve (EDTA) fra griser med feber eller andre tegn på sykdom for dyrking av virus fra leukocytter eller påvisning av virus med PCR og/eller antigen-ELISA. Fra griser som enten har vist tegn på sykdom, eller som har vært i kontakt med griser mistenkt for svinepest tas blodprøver (fullblod) med henblikk på undersøkelse for antistoffer mot klassisk svinepestvirus. 

Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for diagnostikk av klassisk svinepest og utfører obduksjoner og virologiske undersøkelser (molekylærbiologiske (PCR) og serologi) i henhold til OIE og EUs regelverk.

  • Obduksjonsfunn

    I et klassisk, akutt utbrudd ses utbredte blødninger av varierende størrelse i hud, slimhinner, svelg, blære, nyrebekken og nyrer. Infarkter langs kanten av milten er en sterk indikasjon på svinepest, men disse forandringene er relativt sjelden til stede. Lymfeknutene er store og blodige, og det kan være nekroser i tonsiller. Histologisk ses betennelsesceller rundt blodkar i hjernen.

    Ved den kroniske formen er blødningstendensen lite fremtredende, men grisene kan ha karakteristiske sår (”button ulcers”) i blindtarm- og stortarmslimhinnen.

    Ved den medfødte formen forekommer det misdannelser i hjernen.

  • Differensialdiagnoser

    De viktigste differensialdiagnosene blant sykdommer som forekommer hos gris i Norge, er ”postweaning multisystemic wasting syndrome” (PMWS), ”porcine dermatitis and nephropathy syndrome” (PDNS), trombocytopenisk purpura (spedgriser), septikemiske bakterieinfeksjoner (rødsyke, streptokokkinfeksjoner (spedgriser), Salmonellose, Glässers sykdom), ødemsyke og forgiftninger (rottegift).

    Av lidelser som ikke forekommer i Norge, er afrikansk svinepest, Aujeszkys sykdom og ”porcine reproductive and respiratory syndrome” (PRRS) viktige differensialdiagnoser.

     

Forekomst

Skandinavia, USA, Canada, Australia og New Zealand har vært frie for klassisk svinepest i mange år.

I Norge ble svinepest diagnostisert siste gang i 1963. Lidelsen er vanlig forekommende i mange land i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika.

De siste årene har det vært spredte utbrudd av klassisk svinepest i flere europeiske land, hovedsakelig på grunn av at villsvinpopulasjonen er smittet. Problemene har vært spesielt store i Russland.

I 1997 var det et meget alvorlig utbrudd av svinepest i Nederland, med spredning til Italia og Spania. Cirka 12 millioner griser ble avlivet og destruert, og utbruddet kostet Nederland over 20 milliarder kroner.

Oppdatert informasjon om forekomsten av svinepest rundt om i verden finnes på OIEs database

Tiltak

Klassisk svinepest er en A-sykdom og vil bli bekjempet i henhold til ”Bekjempelsesplan for klassisk svinepest”.

Les mer om bekjempelse av klassisk svinepest på Mattilsynets hjemmesider.

Tiltak for å unngå spredning av smitte må settes i verk inntil situasjonen er avklart. Ta kontakt med Veterinærinstituttet for å avtale uttak av prøver, eventuelt innsendelse av kadaver til obduksjon.

Dyr

Aktuelle fagområder