Fjærmidd (Megninia spp.)

Fjærmidd er en type midd som kan føre til sykdom hos et stort antall fuglearter, inkludert høns, kalkun, duer, ender og spurvefugler. Sykdommen er kun påvist én gang i Norge.

Det er beskrevet mer enn 25 arter av fjærmidd på domestisert fjørfe, men sammenlignet med Dermanyssus gallinae (rød hønsemidd) og Ornithonyssus sylviarum (Nothern fowl mite) har forekomst av fjærmidd i kommersiell fjørfeindustri liten betydning på verdensbasis.

Smittestoff og smitteveier

Det finnes mer enn 2000 arter av fjærmidd. De enkelte artene er morfologisk svært forskjellige, og i de fleste tilfeller vertsspesifikke. Med en størrelse på 350-500 mm er de mindre enn både lus og rød hønsemidd, og en kan tydelig skille mellom hann- og hunnmidd.

Hos hønsefugler er det Megninia cubitalis og Megninia ginglymura som er mest vanlig.

Midd av arten Megninia lever hele sitt liv på verten. De legger egg på fjærene, og både juvenile og voksne midd lever og spiser på fjærdrakten. Fjærmidd utvikler seg i flere stadier, fra egg til voksen via et larve- og to nymfestadier.

Smitte skjer i hovedsak ved at nymfer vandrer over ved direkte kontakt mellom fugler. I motsetning til rød hønsemidd lever Megninia spp. hele sitt liv på verten, og i liten grad i miljøet rundt. Smitte via mennesker, utstyr og avfall har derfor mindre betydning, og regnes som lite sannsynlig.

Sykdomstegn og diagnostikk

En infeksjon med Megninia spp. er ofte asymptomatisk, men kliniske symptomer kan observeres hos fugler som er hardt angrepet, og sykdommen kan få store økonomiske og dyrevelferdsmessige konsekvenser.

Det er beskrevet symptomer som kløe, fjærplukking, dermatitt og underernæring, i tillegg til en nedgang i eggproduksjon på opptil 20 %.

Fjærmidd identifiseres ved undersøkelse med mikroskop.

Forekomst

Høsten 2015 ble fjærmidd for første gang påvist i Norge. Påvisning ble gjort på en sultanhane i forbindelse med obduksjon. Hanen kom fra en hobbyhønsbesetning og var nylig kjøpt inn til denne besetningen. Dette har så langt vært det eneste funnet av fjærmidd i Norge.

Megninia er påvist hos fjørfe blant annet i Europa, Australia, Nord-, Mellom- og Sør-Amerika og Afrika.

Det finnes også publikasjoner på infeksjon med Megninia spp. hos ville fugler som bobwhite quail (USA), hokkoer (Brasil og Trinidad), perlehøns (Nigeria) og fasaner (Nebraska), men ingen av disse artiklene tilegner parasitten noen betydning for kommersielt fjørfehold.

I forbindelse med en undersøkelse av endo- og ektoparsitter hos hobbyhøns i Sverige i 2004 ble det rapportert om funn av Megninia ginglymura/Megninia spp. Det er ikke rapportert om påvisning av parasitten i andre nordiske land.

Tiltak

Sykdommen er ikke meldepliktig i Norge.

Megninia spp. smitter kun ved direkte kontakt mellom fugler, og det er derfor mindre sannsynlig parasitten overføres fra hobbyhønshold til kommersielt fjørfehold. Sverige har et fjørfehold som er sammenlignbart med vårt. Det er ikke rapportert om smitte til kommersielle fjørfeflokker der.

Ville fugler virker heller ikke å være en faktor som utgjør en trussel for kommersielle flokker, så lenge tiltak for å hindre direkte kontakt med vill og domestisert fugl er ivaretatt. Det er likevel viktig å merke seg at flokker med frittgående verpehøns som holdes utendørs vil være mer utsatt for overførsel av sykdommer, både fra hobbyhønsehold og fra ville fugler.

Det er på generelt grunnlag viktig å kontrollere for ektoparasitter ved omsetting av livdyr.

Megninia spp. er en liten (ca. 0,5 mm lang) gråaktig hvit fjærmidd. Den sees som støv/flass på fjærene. Ved å rufse fuglene i fjærene over et mørkt underlag vil støv som beveger seg på underlaget være tegn på infeksjon med Megninia spp..

Behandling

Alle dyr i flokken behandles med ektoparasittmiddel. I litteraturen er det oppgitt at acaricider (pyretrin, triklorfon, diklorvos, ivermectin, selamectin) har effekt mot fjærmidd.

I tillegg til behandling av dyra må dyrerommet rengjøres grundig med varmt vann og såpe, spesielt vagler og redekasser. Før vasking settes i gang må gammelt strø og redemateriale fjernes sammen med alt annet løst materiale og skitt. Avslutt gjerne denne grovrengjøringen med støvsuging.

Etter rengjøringen behandles huset med acaricide midler (i litteraturen er pyretroider, fosforsyreestere og karbamat oppgitt å ha effekt). Huset/rommet må da stå lukket en stund etter behandlingen, for eksempel 1-2 dager, før hønene slippes inn.

 

Aktuelle dyr

Aktuelle fagområder