Disse er postweaning multisystemic wasting syndrome (PMWS), porcine dermatitis and nephropathy syndrome (PDNS), lungebetennelse og reproduksjonsproblemer.

I Norge ble diagnosen PMWS stilt første gang i 2003. PCV2 smitter ikke til mennesker eller andre arter enn gris.

Smittestoff og smitteveier

PCV2 tilhører genus Circovirus i familien Circoviridae. Det er to dominerende genotyper; PCV2a og PCV2b. Begge genotypene angis å være patogene, men i mange land, inkludert Norge og Sverige, har de fleste tilfeller av besetningsutbrudd med PMWS vært forårsaket av genotype PCV2b.

PCV2 smitter ved direkte kontakt mellom griser og primært ved opptak av virus via munn eller nese (oronasalt). Viruset forekommer på neseslimhinnen og i tonsiller, bronkier, spytt, avføring, urin, melk og sæd. Det oppformeres i makrofager, endotel- og epitelceller. Virusmengden er størst i lymfoid vev.

PCV2 kan smitte fra purke til foster over placenta, og viruset oppformeres i fostrenes hjertemuskulatur, leverceller og makrofager. Det er usikkert om mengden PCV2 i sæd er tilstrekkelig til å smitte purka.

Viruset kan spres med redskaper, støvler, klær og biler som er forurenset med infisert møkk, urin eller slim. Fugler og gnagere kan trolig også spre viruset.

PCV2-viruset er motstandsdyktig overfor uttørring, relativt varmestabilt og tåler pH ned mot 3. Det kan beholde smitteevnen i lang tid utenfor grisen.

Sykdomstegn og diagnostikk

• Postweaning multisystemic wasting syndrome (PMWS)

  Sykdomsbildet ved PMWS er lite spesifikt og varierer sterkt fra dyr til dyr og fra besetning til besetning. Sykdommen rammer avvennings- og slaktegriser i alderen 5-16 uker. Grisene blir utrivelige, mister matlysten, vokser dårlig, blir raskt tynne og langbustete med innsunkne flanker.

  De blir etter hvert anemiske, og enkelte blir gult misfarget i huden. I enkelte besetninger domineres sykdomsbildet av luftveissymptomer inkludert hoste, mens det i andre besetninger preges av diaré. Kroppslymfeknutene er ofte tydelig forstørret. Sykdommen kan ramme 5-50 % av grisene i aktuell aldersgruppe, og opp til 20 % av de syke grisene dør, ofte som følge av generell svekkelse og sekundær infeksjon med andre bakterier og virus. I Norge har dødeligheten vært under 10 %.

• Porcint dermatonephrotisk syndrom (PDNS)

  PDNS karakteriseres ved uregelmessige blårøde flekker og hevelser i huden særlig på bakparten. De affiserte områdene blir etter hvert belagt med mørke skorper. PDNS opptrer vanligvis på en enkelt gris eller et fåtall griser, oftest i besetninger hvor det tidligere har vært påvist PMWS. Det er diagnostisert kun få tilfeller av PDNS her i landet.

• Reproduksjonsproblemer

  PCV2 har vært assosiert med aborter i siste del av drektigheten, men det mest karakteristiske synes å være økt antall mumifiserte, dødfødte og svakfødte grisunger.

Diagnostikk
Ved mistanke om PCV2-infeksjon er det viktig å obdusere tilstrekkelig mange griser (tre til fem) da obduksjonsfunnene kan variere mye fra gris til gris. Ved obduksjon i felten bør det tas kontakt med Veterinærinstituttet for å avtale innsending av relevant materiale til videre diagnostikk. Milt og lymfeknuter er generelt velegnet for undersøkelse med henblikk på PCV2. Andre aktuelle organer er, noe avhengig av obduksjonsfunnene, lunger, nyrer, lever og bakre del av tynntarmen (ileum).

• Postweaning multisystemic wasting syndrome (PMWS)

  
  Obduksjonsbildet ved PMWS kan være uspesifikt. De mest karakteristiske funn er store lymfeknuter som ved histologi viser svinn av lymfoide follikler og infiltrasjon med store, histiocytære celler og kjempeceller. Av og til ses inklusjonslegemer. Thymus er vanligvis liten (atrofisk). Lungene kan være store, stående og ødematøse. Histologisk ses interstitiell betennelse. Leveren kan være forstørret eller liten, lys og fastere enn normalt. I nyrebarken ses tallrike, små lyse områder.

  Tilstander som kan gi et lignende sjukdomsbilde er sult, mangler ved fôret, vannmangel, magesår, koli-infeksjoner, tarmadenomatose, lungebetennelse og andre kroniske infeksjoner.

• Porcint dermatonephrotisk syndrom (PDNS)

  Foruten blødninger og nekroser i huden finner en ved obduksjon svulne nyrer med røde, blodrike punkter i barken og ødem i nyrebekkenet. Ved histologisk undersøkelse ses betennelse i veggen av blodkar og blødninger i huden. I nyrene ses betennelse både i karnøstene og i interstitiet. Det kan forekomme infarkter i milt. PDNS er en viktig differensialdiagnose til klassisk og afrikansk svinepest.

• Reproduksjonsproblemer

  Det mest karakteristiske funn ved obduksjon av fostre som har dødd på grunn av PCV2-infeksjon, er forstørret hjerte med lyse områder i hjertemuskulaturen, og eventuelt stuvning i lever. Ved histologisk undersøkelse av hjertemuskulaturen ses betennelse og bindevevsinnvekst i hjertemuskulaturen. Infeksjon med PCV2 er en viktig differensialdiagnose til reproduksjonsproblemer forårsaket av parvovirusinfeksjon.

  Ved alle disse tilstandene kan sikker diagnose vanligvis stilles ved immunhistokjemisk påvisning av PCV2 i organer med karakteristiske patologiske forandringer.

Forekomst

PCV2 finnes utbredt hos gris over hele verden. PCV2 smitter ikke til mennesker eller andre dyrearter enn gris.

Sykdom oppstår hyppigst i besetninger hvor grisene i tillegg til infeksjon med PCV2 utsettes for stress som svekker immunsystemet.

Tiltak

PCV2 er en C-sykdom. Det er ingen spesielle offentlige bestemmelser for denne infeksjonen.

Det er ingen spesifikk behandling ved infeksjon med PCV2, men det finnes gode vaksiner.

I det forebyggende arbeidet vektlegges tiltak for å redusere grisenes generelle stressnivå, redusere smittepresset og bedre de hygieniske forholdene i besetningene. Viktige stressfaktorer er lite råmelk, tidlig avvenning, mye flytting og blanding av griser med ulik alder, stor dyretetthet, kontinuerlig produksjon, dårlig klima og andre infeksjoner.