Tuberkulose

Tuberkulose hos dyr og mennesker er en kronisk sykdom som forårsakes av ulike mykobakterier.

Mycobacterium tuberculosis er vanligst hos mennesker, mens storfetuberkulose forårsakes av Mycobacterium bovis. Storfetuberkulose er utryddet i Norge.

Tuberkulose er en B-sykdom og forekomst av eller mistanke om tuberkulose skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Tuberkulose hos dyr og mennesker er en kronisk sykdom som forårsakes av ulike mykobakterier. Det eksisterer mer enn 130 ulike arter av mykobakterier. Mange av disse finnes i naturen (jord, vann og planter) og gir ikke sykdom. Mycobacterium tuberculosis complex består av en rekke arter, blant annet av humane (M. tuberculosis, M. africanus og M. canettii), storfe (M. bovis), geit (M. caprae), gnager (M. microti) og sel (M. pinnipedii) tuberkelbasiller. Det finnes også andre mykobakterier som kan forårsake tuberkuloselignende lesjoner hos dyr, for eksempel M. avium

Mykobakterier er sentvoksende, syrefaste stavformede bakterier som tåler ytre påvirkninger bedre enn mange andre bakterier. Overlevelse av M. bovis i miljøet avhenger av forholdene, men den kan overleve relativt lenge i jord og avføring. Overlevelse på beite er anslått til noen uker. De er relativt motstandsdyktige mot desinfeksjonsmidler, men dør forholdsvis raskt i sollys (UV-stråling) og ved 60 ºC i ca. 10 min.

Storfetuberkulose forårsakes av M. bovis og har sitt hovedreservoar hos storfe, men rammer også et vidt spekter av varmblodige dyrearter, inklusive søramerikanske kameldyr (alpakka og lama), geit, sau, hest, gris, hund og katt. Storfe, bøffel, bison, geit og gris betraktes som mest mottagelige, mens sau og hest er mer motstandsdyktige mot bakterien. Storfetuberkulose er også en zoonose, og mennesker kan smittes via dråpesmitte, konsum av upasteurisert melk og kjøtt og ved nær kontakt med infiserte dyr. Storfetuberkulose hos menneske kan vanskelig skilles fra vanlig tuberkulose, men smitter mer sjelden til andre mennesker og dyr.

Søramerikanske kameldyr spytter en blanding av spytt og maveinnhold. Dette kan medføre en økt risiko for overføring av M. bovis til menneske. Fra England er det beskrevet tilfeller der mennesker er blitt smittet av alpakka.

De mest vanlige smitteveiene for storfetuberkulose er via dråpesmitte til lungene og i noe mindre utstrekning via munnen til mage- tarmkanalen. Tuberkelbakterier kan finnes i spytt, avføring, melk, urin, utflod fra skjede og livmor, sæd og væske fra åpne prosesser i f. eks perifere lymfeknuter. 

Drikkevann kan være kontaminer med mykobakterier og har vært smittekilden i enkelte tilfeller.

Kalver kan være født med tuberkulose eller smittes ved at de drikker infisert melk. Sæd kan inneholde mykobakterier og smittespredning via melkemaskin er også rapportert. Dyr på beite vil ha lavere smitteforekomst enn dyr på stall. Det skyldes tettere dyrekontakt innendørs.

Eksperimentelt er det vist at det tar ca. 90 dager fra infeksjon hos storfe til dyret skiller ut bakterier.

Tuberkulose forårsaket av M. tuberculosis smitter hovedsakelig mellom mennesker, og da i form av dråpesmitte.

Sykdomstegn og diagnostikk

Tuberkulose sprer seg i kroppen i to stadier. Det dannes et primærkompleks med lokal infeksjon der mykobakteriene først kom inn i kroppen med infeksjon i tilhørende lymfeknuter. Fra dette primærkomplekset spres bakteriene til andre deler av kroppen.

Det kan gå kort tid eller ta måneder og år fra dyret er smittet til kliniske symptomer oppstår. 
Symptomene avhenger av hvilke organer som er involvert og infeksjonens alvorlighetsgrad.

Tuberkulose har vanligvis et snikende forløp, men utviklingen kan variere sterkt. Det kan gå kort tid eller ta måneder og år fra dyret er smittet til kliniske symptomer oppstår. Symptomene avhenger av hvilke organer som er involvert og infeksjonens alvorlighetsgrad.

Tuberkulose i lungene og lungenes lymfeknuter er vanligst forekommende både hos storfe, lama og alpakka. Denne form for tuberkulose vil gi en kronisk, ofte undertrykt og fuktig hoste. Åndenød kan inntreffe. Forstørrede lymfeknuter rundt svelget kan forårsake trang passasje som kan gi lyd synkront med åndedrettet. Søramerikanske kameldyr er adaptert til å leve i høyden og har stor lungekapasitet som de kan miste opp til 90 % av før de viser kliniske tegn på sykdom. De kan derfor lenge unngå å vise sykdomstegn. Dødsfall av magre individer kan derfor være eneste symptom på tuberkulose hos alpakka.

Tuberkulose i bukhulen gir forstørrede lymfeknuter som trykker på ulike indre organer, og dermed gir opphav til skiftende symptomer. Gradvis avmagring, feber som kommer og går, og diaré seint i forløpet kan forekomme.
Bakteriene kan spres til juret og gi kronisk mastitt med utskillelse av bakterier i mjølka.

Et smittet dyr trenger ikke utvikle klinisk sykdom, men hos noen kan sykdommen bryte ut etter påkjenninger som drektighet, dårlig fôring og annet stress (reaktivering).

Diagnostikk
På grunn av forløpet og et variert klinisk bilde er diagnosen vanskelig å stille klinisk og diagnostisering av tuberkulose hos levende dyr kan være utfordrende.

Ved mistanke benyttes en tuberkulintest (intrakutantest) som er en forsinket hypersensitivitetstest. Ved denne testen måler man graden av hevelse i huden 72 timer etter injisering av et antigen kalt PPD. Tuberkulintesten er regnet som den viktigste testen for diagnostisering av sykdommen hos storfe, og anses som relativt spesifikk. Hos lama og alpakka har tuberkulintesten mer begrenset verdi, da testen i mange tilfeller har for dårlig evne til å plukke ut smittede dyr.

Ved interferon-gamma- testen stimuleres blodprøver med deler av bakterien. Testen skal kunne identifisere smittede dyr relativt tidlig i sykdomsforløpet, men er ikke benyttet til diagnostisering av tuberkulose i Norge. Infeksjon med eller eksponering for andre, beslektede mykobakterier kan gi falske positive resultater ved testing for storfetuberkulose. Bruk av antigener som er spesifikke for M. bovis vil øke spesifisiteten.

Fra slaktedyr eller dyr som avlives på grunn av klinisk mistanke, foretas patologiske og bakteriologiske undersøkelser av mistenkelige organer og lymfeknuter. Ulike molekylærbiologiske metoder kan også benyttes. Fastsettelse av diagnose krever dyrking og identifisering av bakteriene i laboratoriet, noe som tar minimum åtte uker.

Siden tuberkulose forårsaket av M. bovis er en alvorlig zoonose, skal det utvises forsiktighet ved mistanke om sykdommen. Døde dyr bør obduseres i egnet laboratorium og organprøver tas ut uten å punktere de infeksiøse prosessene. Klassiske obduksjonsfunn med påvisning av syrefaste staver indikerer tuberkulose, men bakteriologisk dyrkning fra infeksiøse prosesser er nødvendig for å vite hvilke mykobakterier som er årsak til sykdommen. Det tar flere uker før man får dyrkningsresultatet.

Hos kameldyr kan det være nødvendig å benytte en kombinasjon av ulike tester for å øke mulighetene for å identifisere smittede dyr. Ved å supplementere intrakutantesten med serologiske undersøkelser kan man øke sensitiviteten på det totale testregimet. Serologiske tester er regnet for å ha lav sensitivitet, og antistoff påvises som regel sent i sykdomsforløpet. Ved å gjennomføre intrakutantesting 10-30 dager før blodprøver tas for serologiske undersøkelser, øker sensitiviteten på de serologiske testene.

Situasjonen ved import av kameldyr kompliseres ved at testmetodene som finnes tilgjengelig, har lav sensitivitet og at de serologiske metodene som er tilgjengelige også kan ha lav spesifisitet.

Infiserte kameldyr er en smitterisiko for andre dyr i besetningen, for andre besetninger ved livdyrhandel, for andre husdyrarter, for mennesker som steller dem og for vilt.

Symptomer hos mennesker varierer etter hvilket organ som er berørt; forstørrede lymfeknuter, lungesymptomer med kronisk hoste eller fordøyelsesproblemer. Inkubasjonstiden kan være fra tre uker og opp til flere år. Hos ca. 10 % av de smittede kan sykdommen komme tilbake mange år etter første gangs smitte. Tuberkulose hos mennesker behandles med antibiotika. Smitte av storfetuberkulose til mennesker kan forebygges ved å unngå upasteurisert melk og produkter av upasteurisert melk, spesielt i utlandet. Les mer om tuberkulose hos menneske hos Folkehelseinstituttet.

Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for Mycobacterium bovis.

Forekomst

Storfe er som navnet indikerer primær vert for M. bovis, men storfetuberkulose kan også gi sykdom hos mange andre dyr, både tamme dyr som gris, småfe og oppdrettshjort og hos ville dyr. I land med forekomst av storfetuberkulose, antar man at opp til 10 % av tuberkulose hos menneske er forårsaket av M. bovis.

Storfetuberkulose var utbredt i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, og ble erklært utryddet i Norge i 1963. Norge er av EFTAs overvåkingsorgan ESA tildelt fristatus for storfetuberkulose. Siste påvisning i en storfebesetning i Norge var i 1986. De nordiske land har, i likhet med Norge, vært fri for storfetuberkulose i flere tiår, men Sverige og Danmark har hatt storfetuberkulose hos oppdrettshjort.

Infeksjoner med M. bovis er utbredt i Afrika, deler av Asia og Amerika, New Zealand og også i enkelte land i Europa. I Storbritannia, Spania, USA og New Zealand opprettholdes smittestoffet hos ville dyr. I Storbritannia, spesielt i Sørvest-England og Wales, er storfetuberkulose et svært alvorlig dyrehelseproblem. Utbredelsen har økt stabilt siden 1980-tallet, og epidemien er ute av kontroll. I 2012 ble det påvist bovin tuberkulose i 5000 nye storfebesetninger og 38 000 dyr slaktet. Utstrakt livdyrhandel og etablering av bakterien hos grevling og ville hjortedyr kompliserer bekjempelsen. 

Tuberkulose hos søramerikanske kameldyr er et begrenset helseproblem i dag, og det er få rapporter om infeksjoner med M. bovis hos lama og alpakka i deres naturlige habitat i Sør-Amerika.

De siste 15 års sykdomsutbrudd i New Zeeland, USA, Nederland, Spania, Irland og Storbritannia har imidlertid vist at alpakka og lama kan infiseres med M. bovis og at dødelig sykdom også kan oppstå hos disse dyreartene.

I Storbritannia, særlig i vest og sørvest, har tuberkulosesituasjonen hos alpakka forverret seg dramatisk de siste årene. I august 2013 var det påvist 80 eksisterende alpakka- og lamabesetninger med storfetuberkulose. De siste årene har bestanden av søramerikanske kameldyr vært stigende i Norge som i Europa for øvrig. Dyrene importeres fra land med en annen dyrehelsestatus enn den vi har i Norge, for eksempel sørvest-England og Wales. I Norge finnes det i dag godt over 1000 kameldyr, og en betydelig andel av disse holdes sammen med småfe og/eller storfe.

Den vanligste årsaken til tuberkulose hos mennesker i Norge er M. tuberculosis. Årlig registreres det noen få tilfeller av storfetuberkulose hos mennesker i Norge, disse har alle vært smittet i utlandet.

Overvåking

Alle dyr som slaktes i Norge er gjenstand for kontroll for tuberkulose på slakteriet.
Et overvåkingsprogram for tuberkulose ble etablert i 2000. Storfe, oppdrettshjort og kameldyr som ved slakting eller ved sykdom mistenkes for tuberkulose er nå inkludert i programmet.

Gå til overvåkingsprogrammer

 

Tiltak

Tuberkulose er en B-sykdom. Storfetuberkulose er utryddet i Norge, og det er derfor meget viktig at man ikke importerer dyr med denne sykdommen. Risikoen for import av storfetuberkulose ved import av alpakka fra særlig sørvest England og Wales er blitt aktualisert de siste årene, og kontakten disse dyrene har med småfe og storfe gir mulighet for at slik smitte kan spre seg videre i drøvtyggerpopulasjonene i Norge.

Tidlig påvisning av et tuberkuloseutbrudd er viktig for å forebygge og minimalisere smitteoverføring mellom dyr i et dyrehold, mellom dyrehold, til viltpopulasjonen og til menneske.

Storfetuberkulose var utbredt i Europa på siste halvdel av 1800-tallet. De nordiske land startet opp bekjempelsesprogram mot sykdommen allerede på 1890-tallet. I 1920 hadde man i Norge undersøkt 44 000 besetninger, og utbredelsen av sykdommen var sterkt redusert. I 1932 ble det iverksatt en kampanje med mål om å utrydde M. bovis. Bortsett fra to tilfeller på 1980-tallet nådde man målet i 1963. Systematisk tuberkulintesting blant storfe, kontroll for tuberkulose i den offentlige kjøttkontrollen og innføring av pasteurisering av melk, var den gang vesentlige tiltak for å bekjempe storfetuberkulose.