Rabies

Rabies er en fryktet virussykdom hos dyr og mennesker. Det skilles mellom klassisk rabies og flaggermusrabies. 

Klassisk rabies påvises sporadisk på Svalbard, mens flaggermusrabies (EBLV-2) ble påvist i Norge for første gang i 2015.

Rabies er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om rabies skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Rabies, eller hundegalskap, er en hjernebetennelse (encefalitt) som forårsakes av rabiesvirus – et rhabdovirus som tilhører slekten Lyssavirus. Alle varmblodige dyr er mottakelige for sykdommen.

Det er beskrevet flere genotyper av Lyssavirus. Genotype 1 er årsak til klassisk rabies, og er knyttet til visse rovdyr som fungerer som smittespredere og reservoar for viruset. I Europa er rødrev det viktigste reservoaret, men også mårhunden kan utgjøre et reservoar der den får anledning til å etablere tette bestander. Mårhund finnes i tette bestander i Finland, men har så langt ikke klart å etablere seg i Norge (uønsket art).

Når det gjelder flaggermusrabies finnes det fire genotyper i Europa; European Bat Lyssavirus 1 og 2 (EBLV-1 og EBLV-2) samt Bokolo bat lyssavirus (BBLV) og West Caucasian bat virus. Ulike flaggermusarter fungerer som reservoar for disse virusene. Alle varmblodige dyr kan trolig bli smittet av flaggermusrabiesvirus, men det er svært sjelden at andre dyr enn flaggermus blir smittet. Enkelte sauer i Danmark, en steinmår (Martes foina) i Tyskland og to katter i Europa er blitt rapportert smittet med EBLV-1. Klassisk rabies har aldri blitt påvist hos flaggermus i Europa.

Smitte skjer ved overføring av virusholdig spytt ved bitt, klor eller slikk på slimhinne eller skadet hud. Rabiesvirus finnes i spyttet hos dyr i den kliniske fasen, eventuelt noen dager før - opptil maksimum fire dager før symptomer oppstår og ti dager før dyret dør av sykdommen. Smitte ved inhalasjon av virus er rapportert i noen få tilfeller der folk har blitt smittet via aerosoler under arbeid med høyinfeksiøst materiale i laboratorier. I utlandet har det vært mistanke om en slik infeksjon i forbindelse med arbeid i store flaggermusgrotter, men dette er ikke med sikkerhet dokumentert.

Sykdomstegn og diagnostikk

Rabies angriper sentralnervesystemet. Inkubasjonstiden er vanligvis 1-2 måneder, men kan være både betydelig lengre og kortere. Symptomer kan innebære feber og nedsatt allmenntilstand, unormal adferd - f.eks kan ville dyr bli mindre sky - hyperaktivitet, aggressivitet, bevegelsesforstyrrelser og tiltakende lammelser. I sluttfasen av sykdommen blir dyret liggende og dør av respirasjonslammelse innen 1-2 uker etter de første symptomene.

  • Rabies hos flaggermus

    Symptombildet og sykdomsutviklingen i en smittet flaggermus er ikke helt kjent. Enkelte smittede flaggermus kan være helt symptomfrie, mens andre kan opptre aggressivt og bite hvis man holder dem fast. Rapporterte symptomer er blant annet svekkelse, lammelser, kramper, følsomhet for høyfrekvente lyder og problemer med å fly.

    Mer informasjon
    Flaggermusrabies - spørsmål og svar

  • Rabies hos mennesker

    Rabies er en av de mest fryktede zoonosene, fordi ubehandlet rabies er dødelig i praktisk talt 100 % av tilfellene. Les mer om rabies hos menneske hos Folkehelseinstiuttet

Diagnostikk
Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for rabies hos dyr. Sikker diagnostisering av rabies kan kun skje ved påvisning av virus i hjernen ved immunologisk eller molekylærbiologisk metode.

Serologisk undersøkelse av antistoffer mot rabies gjøres for å undersøke om dyr eller mennesker er vaksinert og beskyttet mot rabies, ikke for å avdekke agens. Det skyldes at antistiffresponsen ved infeksjon er svak og variabel, og kan derfor ikke brukes i diagnostikksammenheng. Se mer om serologi under "Tiltak".

Forekomst

I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør mellom 30 000 og 70 000 mennesker hvert år på grunn av rabies.

Se verdens rabiessituasjon her (WAHID). 

Se Europas situasjon her (Rabies – Bulletin – Europe)

Vær oppmerksom på at informasjonen i lenkene over kun gjelder tilfeller som er diagnostisert og rapportert til myndighetene – det reelle antallet er større. I tillegg tar det ofte lang tid før dette publiseres, så sjekk gjerne situasjonen tidligere år. Et land som rapporterer null tilfeller over flere år kan anses som trygt. Lokale myndigheter kan gi mer detaljert informasjon om forekomst.

  • Klassisk rabies

    Klassisk rabies finnes på alle kontinenter unntatt Australia/Oceania, men har ikke blitt påvist hos dyr i fastlands-Norge. Rabies forekommer av og til på Svalbard. Sykdommen ble påvist for første gang i 1980 da det var et utbrudd hos polarrev med enkelte tilfeller også hos rein og sel. Etter det har det vært sporadiske tilfeller frem til 2011, da det igjen opptrådte et utbrudd hos polarrev og med flere tilfeller hos rein.

    Finland hadde et utbrudd i sørøstlige deler av landet i 1988, hvor mårhunden spilte en viktig rolle. Utbruddet ble stoppet med åtevaksinasjon. I Finland er det også det siste ti-året påvist tilfeller på importerte dyr (hest i 2003 og hund i 2007). Siden utbruddet i 1988 har Finland gjennomført årlig åtevaksinasjon langs grensen mot Russland i sør, noe som gjør Finland til en god buffersone for Norge og Sverige. Sverige har vært fri for rabies siden 1886. Grenseområdet mot Russland representerer en viss fare for introduksjon av rabies via innvandring av rovdyr, og dessuten streifhunder. På slutten av 1980-tallet opptrådte det et epidemisk utbrudd av rabies på Kola.

  • Flaggermusrabies

    Flaggermusrabies ble første gang påvist i Europa i 1954. De siste 25 årene er det rapportert om fire humane dødsfall av EBLV-infeksjon, hvorav to av disse var infisert med EBLV-2.

    EBLV-1, som er den dominerende genotypen hos flaggermus i Europa, har hovedsakelig blitt påvist hos sørflaggermus (Eptesicus serotinus), en art som kun er observert et fåtall ganger i Norge.

    EBLV-2 ble påvist for første gang i Norge i oktober 02015, hos en vannflaggermus. EBLV-2 har hovedsakelig blitt påvist hos vannflaggermus (Myotis daubentonii) og damflaggermus (Myotis dascyneme).

    BBLV er påvist et fåtall ganger i Frankrike og Tyskland, mens West Caucasian bat virus kun er påvist sørvest i Russland.

    Forekomst av rabiesvirus hos flaggermus er ikke systematisk kartlagt i Norge.

    Forekomst av vannflaggermus i Norge
    Alle de europeiske flaggermusartene er insektetere. Vannflaggermus er vanlig i Norge og finnes nordover til Trøndelag. Den lever i skog, helst løvskog i nærheten av vann. Ofte jakter de like over vannoverflaten. Ynglekolonier finnes i ulike habitat som hule trær, bergsprekker, steinbruer o.l. De blir sjelden påvist i bygninger og de går i dvale om vinteren. Les mer om flaggermus hos Norsk Zoologisk Forening

    Mer informasjon
    Flaggermusrabies - spørsmål og svar

Tiltak

Rabies er en A-sykdom, og forekomst eller mistanke skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet. Forekomst av eller mistanke om flaggermusrabies skal i tillegg rapporteres umiddelbart til Norsk Zoologisk Forening. Ved rabiesmistanke må dyret straks isoleres, slik at smitte til andre dyr eller mennesker hindres.

Rabies kan forebygges gjennom vaksinasjon av dyr og mennesker før de eksponeres for smittestoffet. Dessuten kan mennesker som er blitt eksponert for viruset behandles i form av vaksine og eventuelt antistoffer (post-eksponeringsprofylakse), men denne behandlingen må iverksettes umiddelbart etter smitte, lenge før symptomene inntrer. Tilsvarende behandling brukes til dyr i enkelte områder, mens eksponerte dyr som ikke er vaksinert avlives i mange områder. 

Reise med hund, katt og ilder, eller import av disse

Ved reise til land med rabies kan beskyttelse oppnås ved hjelp av vaksinasjon minst 21 dager før utreise. Noen hunder trenger flere vaksinasjoner for å være beskyttet mot sykdommen. Dette kan undersøkes ved en serologisk test, og et minimumsnivå på 0,5 IE/ml sikrer god beskyttelse under opphold i rabies-endemiske områder.  Alternativt kan to vaksinasjoner gis med 3-4 ukers mellomrom.  Spesifikke krav finnes ved innførsel til ulike land.  

Regelverket for innførsel til Norge av hund, katt og ilder (enten etter reise med eget dyr til utlandet eller ved import) finnes på Mattilsynets nettsider. Dette regelverket stiller ulike krav til rabiesvaksinering og dokumentasjon avhengig av hvilke land dyret har oppholdt seg i før det tas inn i Norge. De strengeste reglene gjelder for innførsel av dyr som har oppholdt seg i land som ikke er i kategorien “EU/EØS”, og som heller ikke står på listen over såkalte listeførte land. 

Regelverkets beskyttelsesnivå er svekket siden 2012. Vaksinasjon garanterer ikke at dyr som ble smittet før vaksinasjon ikke har med seg virus, og slike dyr vil kunne utvikle klinisk rabies. Dette skjer som regel innen 6 måneder etter infeksjon. Derfor utgjør en ventetid på 6 måneder etter vaksinasjon en tilleggsbeskyttelse, noe som er særlig relevant ved import fra land med rabies. Hvis kjæledyr (spesielt hund og katt) importeres til Norge før det har gått 6 måneder etter sikker beskyttelse mot rabiessmitte, bør de betraktes som risikodyr frem til det har gått 6 måneder. Ved bitt bør personen som er bitt oppsøke lege for å vurdere behandling. Hunden eller katten som har bitt må følges opp i 10 dager for å se om de utvikler rabiessymptomer. De bør ikke avlives i den perioden uten undersøkelse for rabies. Hvis dyret ikke har vist rabiessymptomer etter fire dager og er i live etter ti dager, kan smitte ved bitt utelukkes, og eventuell behandling opphøre. De behandles ikke som rabiesmistenkte hvis de ikke utvikler symptomer på rabies.