Flavobacterium psycrophilum 

Bakterien Flavobacterium psychrophilum forårsaker sykdom hos laksefisk i fersk- og brakkvann og regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) er regnet som en spesielt mottakelig fiskeart.

Systemisk infeksjon med F. psychrophilum hos regnbueørret er en Liste 3 sykdom og forekomst av eller mistanke om slik sykdom skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Flavobacterium psychrophilum tilhører bakterieslekten Flavobacterium, som består av gulpigmenterte, lange og glidende stavbakterier. Bakterien trenger spesielle vekstmedier og vokser seint i laboratoriet (3-6 dager). Basert på ulike egenskaper og arvematerialet (DNA) kan den deles inn i flere biotyper, serotyper og genotyper.

Evne til å fremkalle sykdom varierer mellom forskjellige stammer av bakterien og mottakelighet hos verten. Ved sykdomsutbrudd hos laks og brunørret er det større variasjon hos bakteriestammene som assosieres med syk fisk og i Norge er dette andre typer enn de som er påvist hos regnbueørret.

Ved utbrudd overføres bakterien horisontalt fra fisk til fisk. Under norske forhold er det antatt at bakterien også kan smitte mellom fisk i sjøvann med lav salinitet i øvre vannlag. Bakterien kan være en del av den aerobe floraen som normalt koloniserer hud og gjeller.

Vertikal overføring fra foreldre til avkom kan ikke utelukkes, siden bakterien finnes både i hunn- og hannlige kjønnsprodukter, og forsøk har vist at kolonisering av øyerogn med bakterien har gitt sykdom hos yngelen. I tillegg er det i flere land og geografiske områder, vist at en og samme gruppe av nært beslektede stammer av F. psychrophilum er knyttet til sykdomsutbrudd hos regnbueørret. Det epidemiologiske bildet ved utbrudd av sykdommen gir også støtte til denne oppfatningen.

Bakterien er vist å ha evne til å danne biofilm som gjør at den kan overleve lenge i miljøet.

Sykdomstegn og diagnostikk

Sykdommen bakterien forårsaker er blitt kalt Bacterial Cold Water Disease (BCWD) og Rainbow Trout Fry Syndrome (RTFS).

Hos regnbueørretyngel er det sett dårlig matlyst, spiralsvømming og sviming i overflaten. Yngel kan ha en kort krampefase før døden inntrer. Fisken har stor buk og syk fisk kan til å begynne med virke mørk, for så seinere å bli lysere, pga anemi og/eller ødemtendens. Milten kan noen ganger sees gjennom bukveggen som en rød flekk.

Hos større fisk er det mer vanlig med hudlesjoner som blodige ”byller”, åpne sår og finneråte. Ascites og anemi er vanlige observasjoner. ”Helikopterhaler” er registrert i populasjoner som har gjennomgått kliniske utbrudd av RTFS (Rainbow Trout Fry Syndrom) i Norge. 

Diagnostikk
Ved Veterinærinstituttet blir sykdomsdiagnosen stilt ved hjelp av sykehistorie og patologiske og mikrobiologiske undersøkelser for utelukking av differensialdiagnoser. Diagnosen blir bekreftet ved dyrking og identifisering av bakterien, funn av typiske mikroskopiske vevsendringer (histopatologi) og påvisning av bakterien i vev ved hjelp av immunologisk metodikk (immunhistokjemi).

Ved gransking av vevsbiter i lysmikroskop er det typiske funn nekrose og blodstuvning i milten. Miltkapselen kan være erstattet av eosinofilt materiale og /eller granulasjonsvev. Fisken kan ha hjertesekk- og hjertemuskelbetennelse med varierende forekomst av polymorfkjernete leukocytter. Lange slanke stavbakterier kan påvises i tilknytning til patologiske forandringer. 

F. psychrophilum er en strikt aerob, gul, Gram-negativ, lang, trådformet bakterie som vokser på spesialmedier. Identifikasjon av bakterien baserer seg både på fenotypiske og genotypiske karakteristika (PCR/sekvensering). En kvantitativ PCR metode er under evaluering.

 

Forekomst

F. psychrophilum gir først og fremst sykdom hos laksefisk i ferskvann, men er også påvist hos andre arter. Av laksefisk er regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) og sølvlaks (Oncorhynchus kisutch) regnet som spesielt mottakelige fiskearter. I tillegg er sykdom hos ayu (Plecoglossus altivelis) identifisert som et problem i Japansk oppdrett.

I Norge har sykdomsproblemer assosiert med denne bakterien variert fra år til år. I 2008 oppstod en avgrenset, men alvorlig epidemi med høy dødelighet hos regnbueørret i flere settefiskanlegg. I senere år har det bare vært få påvisninger hos regnbueørret i settefiskfasen. Derimot ser det ut som om sykdommen har etablert seg hos regnbueørret etter sjøsetting i et fjordsystem på Vestlandet. Bakterien blir jevnlig isolert fra ørret (Salmo trutta) og laks (Salmo salar) i kultiveringsanlegg og kommersielle settefiskanlegg i forbindelse med sår og finneråte. Det har vært påvist systemisk infeksjon (infeksjon i indre organ, blodforgiftning) også hos laks på enkelte settefisklokaliteter om vinteren.

F. psychrophilum ble første gang isolert fra syk sølvlaks i USA i 1960, mens sykdommen allerede ble beskrevet i 1946. Infeksjonen dukket opp på det europeiske kontinentet hos regnbueørret i midten av 1980-årene og er i dag sett på som ett av de største problemene i verden for produksjon av regnbueørret.

Tiltak

Systemisk infeksjon med F. psychrophilum hos regnbueørret er en Liste 3 sykdom.

Vaksinering av yngel har hittil ikke gitt tilfredsstillende resultater. Det er rapportert at både mono-og mulitvalente injeksjonsvaksiner gir beskyttelse hos større fisk. En autogen vaksine er tilgjengelig på det norske markedet.

Suboptimale miljøforhold og stress er antatt å kunne utløse sykdom.

Sykdommen kontrolleres med hygieniske tiltak og det kan være nødvendig med medikamentell behandling. Internasjonalt er det imidlertid et økende problem med utvikling av resistens mot vanlig brukte antibakterielle midler. F. psychrophilum-stammer funnet hos regnbueørret i Norge har hatt nedsatt følsomhet for enkelte antibakterielle midler (quinoloner). Tilbakefall i fiskegrupper som har vært behandlet er ikke uvanlig.

Bakterien er følsom for vanlig brukte desinfeksjonsmidler, og for å unngå overføring av bakterien fra foreldrefisk til avkom via kjønnsprodukter, er det svært viktig med streng hygiene og optimale desinfeksjonsrutiner. Desinfeksjon av rogn er påbudt, og jodoforer er vanlig brukt.