Munnskurv

Munnskurv er en smittsom virussykdom som i første rekke rammer sau og geit.  

Sykdommen opptrer også hos rein og moskus. Den medfører karakteristiske sår og skorper rundt munn og nese. Det er helst unge dyr som angripes. Viruset kan også gi infeksjoner hos mennesker. 

Munnskurv hos småfe er en C-sykdom.

Smittestoff og smitteveier

Munnskurv (orf, echtyma contagiosa) forårsakes av orf virus som tilhører virusslekten parapoxvirus.

Det er store mengder virus i blemmer og sårskorper i de angrepne områdene. Smitten spres både ved direkte kontakt mellom dyr og indirekte via innredning, fôrings- og drikkeinnretninger. Bruk av saltslikkesteiner antas å medføre en risiko for å overføre viruset.

Det utvikles immunitet mot infeksjonen, men den er av begrenset varighet. Dyr som har vært angrepet kan infiseres på nytt etter et par år. Dyr kan også bli kronisk infiserte, og viruset kan overleve lenge i miljøet. Viruset er spesielt motstandsdyktig mot uttørking. Disse forholdene gjør bekjempelse av sykdommen vanskelig.

Sykdomstegn og diagnostikk

Når sykdommen bryter ut i en husdyrbesetning, kan en stor andel av lam og kje bli syke. Symptomene er forandringer rundt munn og nese, og viser seg først som røde områder. Det utvikles blemmer som det går hull på, og det dannes skorper og vortelignende nydannelser som kan få stor utbredelse. Forandringene kan spre seg inn i munnhulen. De kan også forekomme på beina, og hos søyer og geiter som dies av syke lam/kje kan jur og spener angripes.

Selv om mange dyr i en flokk blir syke, er dødeligheten vanligvis liten. Lammene/kjeene kan bli svekket pga. at de får problemer med å die. Det kan også oppstå sekundærinfeksjoner med bakterier i sårene. Hos mordyrene kan sår og skorper på spenene føre til jurbetennelse.

Munnskurv ble beskrevet på moskus som ble holdt i fangenskap i Bardu i Troms allerede på 1970-tallet. I 2004 var det et utbrudd i moskusstammen på Dovre med betydelig dødelighet hos kalvene. Det har også opptrådt utbrudd hos tamrein i Nord-Norge koplet til samling av dyr for krisefôring om vinteren. Symptomene hos moskus og rein er stort sett som hos småfe, og småfe fungerer trolig som smittekilde.

Diagnostikk
Sykdommen gir typiske forandringer, og diagnosen stilles vanligvis på dette grunnlaget. Viruspartikler kan påvises med elektronmikroskopiske undersøkelser. Det er også mulig å dyrke viruset i cellekultur og påvise det ved PCR. Ved Veterinærinstituttet stilles munnskurvdiagnosen vanligvis gjennom påvisning av typiske makroskopiske og vevsmikroskopiske (histologiske) funn. Diagnosen kan sikres gjennom påvisning av orf-viruset ved hjelp av PCR.

Smitte med munnskurv til menneske er relativt vanlig og rammer fortrinnsvis dyreeiere som håndterer syke småfe. Som hos dyr begynner hudforandringene med et rødt område der det dannes en knute eller blemme. I neste omgang utvikles til et sår eller, i sjeldnere tilfeller, til en vortelignende dannelse. Fingre og hender er mest utsatt. I noen tilfeller oppstår det feber og hovne lymfeknuter. Dersom infeksjonen angriper øyet kan det oppstå alvorlig skade.

Lege bør oppsøkes dersom en har mistanke om å være smittet med munnskurv. Kadaver og syke dyr med munnskurvsymptomer skal ikke berøres uten bruk av hansker.

Forekomst

Munnskurv er utbredt over hele verden, og sykdommen er velkjent hos småfe i Norge. Det er også konstatert sykdomsutbrudd hos rein og moskus.

Tiltak

Munnskurv hos småfe er en C-sykdom. Sår og skorper hos angrepne dyr kan om nødvendig behandles med desinfiserende og tørrende stoffer. Antibiotika kan benyttes lokalt eller systematisk når det har oppstått bakterielle sekundærinfeksjoner i sårene, eller ved jurbetennelse.

Motstandsdyktighet mot uttørking hos viruset, etablering av kroniske infiserte smittebærere, samt dårlig immunitetsutvikling hos infiserte dyr gjør bekjempelsen vanskelig. Det er ingen kommersielle vaksiner tilgjengelig i Norge. Vaksinasjon med autovaksiner brukes i en viss grad.  Det gjøres ved å infisere dyrene med fullvirulent virus. Det lages da en rift i et område av huden der det ikke gir problemer å få skorpeforandringer, for eksempel øverst på innsiden av frambenet. Dette området påføres så virus/skorpemateriale. Immuniteten etter vaksinasjon varer et par år. Metoden er ikke uten risiko, da man også kan overføre andre smittestoffer ved denne metoden. Skorpemateriale skal derfor kun brukes på gården det kommer fra.

Aktuelle dyr

Aktuelle fagområder