Infeksiøs lakseanemi 

Infeksiøs lakseanemi (ILA) er en alvorlig, smittsom virussjukdom hos laks. ILA-viruset er også påvist hos oppdrettet regnbueørret og hos vill sjøørret.

ILA er en Liste 2 sykdom, og forekomst av eller mistanke om ILA skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Viruset som forårsaker infeksiøs lakseanemi er et akvatisk orthomyxovirus som har strukturelle likheter med de influensavirus som gir sykdom hos fugl og pattedyr.

Viruset angriper primært cellelaget (endotel) som kler innsiden av blodkar og hjertet. Sykdommen har en typisk smittsom opptreden. Vanligvis starter utbruddet i én merd og sprer seg over uker og måneder til nabomerder. ILA kan på mange måter karakteriseres som en "ulmebrann", men det er også registrert tilfeller med svært høy dødelighet. Vertikal overføring av ILA virus fra stamfisk til avkom kan ikke utelukkes, men ansees å ha liten, eller ikke målbar betydning for spredning av ILA i norsk oppdrett (se VKMs risikovurdering) 

Epidemiologiske undersøkelser av forekomst og spredning av genetisk ulike varianter av ILA-virus har vist at en lavvirulent eller avirulent form (HPR0) er vanlig utbredt, spesielt i gjeller. Infeksjonen med denne varianten synes å ha liten klinisk betydning. Det er antatt at mutasjoner hos denne HPR0-typen er opphav til virulent og sykdomsfremkallende ILA virus.

Sykdomstegn og diagnostikk

ILA- viruset angriper primært blodårene til laksen, og ved obduksjon finner man vanligvis tegn på sirkulasjonsforstyrrelser og alvorlige blødninger i hud og indre organer. Man ser ulike manifestasjoner av ILA. I noen tilfeller ser en bare generelle tegn på sirkulasjonsforstyrrelser, mens andre ganger finner man mørke levre, svulne nyrer eller milt, eller blodopphopning i tarmen.

Nøyaktig lokalisering varierer, og blødningene kan være fraværende i tidlige stadier av sykdommen. Sykdommen ender med alvorlig anemi, med tynt, utvannet blod.

Den daglige dødelighet i merder med syk fisk er lav, typisk 0,5-1 promille, men kan øke tidlig sommer og vinter.

Diagnostikk
Obduksjon av fisk og uttak av relevante prøver utføres som oftest i felt av personell fra fiskehelsetjenester eller Mattilsynet. Veterinærinstituttet mottar en beskrivelse av sykehistorie og synlige forandringer sammen med vevsprøver fra ulike organer. Prøvene undersøkes med histopatologiske teknikker for å se etter forandringer karakteristiske for ILA. I tillegg gjøres viruspåvisning i ulike vevsprøver. Til dette benyttes flere ulike metoder; immunhistokjemi (farging av virus i vevssnitt) og ulike tester for forekomst av virus (RT-PCR, dyrking i cellekultur). Alle virus-isolater fra alle utbrudd blir sekvensert og genotypet for å bestemme slektskap mellom de ulike virus-isolatene, for evt. å kunne påvise smitteveier.

Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium (NRL) for fiskesykdommer og OIE referanselaboratorium for ILA. 

Forekomst

ILA utbrudd forekommer nesten bare hos atlantisk laks i sjøvannsoppdrett, og ble første gang påvist i Norge i 1984. Antall ILA-utbrudd per år hadde en topp i 1990 med mer enn 80 utbrudd. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet innførte norske myndigheter en rekke tiltak for å bekjempe sykdommen. Siden 1993 har det i gjennomsnitt vært 10 utbrudd av ILA pr år i Norge (variasjon 1-20 pr år). 

Virulent virus er også påvist hos regnbueørret i forbindelse med utbrudd av ILA hos laks. Hvilken rolle infeksjon hos regnbueørret har for smittespredning, er ukjent.

Utbrudd av ILA har vært rapportert fra de fleste land med kommersielt lakseoppdrett, inkludert Skottland, Færøyene, Chile, og østkysten av Canada og USA. 

Forekomst av ILA i Norge

Grafen viser antall tilfeller av ILA per år.

Månedlig oppdatering

Veterinærinstituttet oppdaterer månedlig utbrudd av ILA.  

Tiltak

ILA er en Liste 2 sykdom, og utbrudd av ILA følges av strenge tiltak. I de fleste tilfellene fastsetter Mattilsynet en kontrollområdeforskrift. Kontrollområdet består av bekjempelses- og observasjonssone med detaljerte bestemmelser om driftsforhold, intensivert sjukdomsovervåking og prøvetaking. Normalt vil Mattilsynet kreve at syk fisk blir slaktet ut så raskt som mulig. All fisk i et anlegg med en ILA-diagnose er å betrakte som smittet, men Mattilsynet avgjør i hver enkeltsak hvor lenge klinisk frisk fisk kan bli stående i anlegget. Mulighetene for smittespredning til naboanlegg er viktig når Mattilsynet gjør sin vurdering. Målet med tiltakene er å bekjempe sykdommen og å begrense smittespredning.

Det er utviklet vaksine mot ILA som benyttes i spesielle tilfeller, men vaksinen gir ikke full beskyttelse. Det er imidlertid ikke tillatt å vaksinere mot ILA i områder som har fristatus for sykdommen, i områder som har godkjent overvåkingsprogram eller der det ikke er kjennskap til om sykdommen er tilstede (§ 8 i sykdoms- og omsetningsforskriften).