Aviær influensa (AI)

Aviær influensa forårsakes av influensavirus A og rammer en rekke fuglearter, inkludert fjørfe.

Aviær influensa er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om aviær influensa skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Aviær influensa forårsakes av aviært influensavirus A, tilhørende virusfamilien Orthomyxoviridae.

Influensa A-virus deles in i subtyper på grunnlag av to overflateproteiner (hemagglutinin og neuraminidase). Det finnes 16 varianter av hemagglutinin (H1 - H16) og 9 varianter av neuraminidase (N1 - N9). I sin alvorlige form kalles sykdommen hos fjørfe høypatogen aviær influensa (HPAI) (tidligere kalt hønsepest (fowl plague)). Det er virus av subtype H5 og H7 som kan forårsake HPAI.

Det finnes også en variant av aviær influensa med et mildt sykdomsforløp; lavpatogen aviær influensa (LPAI). LPAI-virus av subtypene H5 og H7 kan, når de får sirkulere i fjørfeflokker, mutere og bli HPAI-virus.

Virusarvestoffet, som består av 8 gensegmenter, forandrer seg hyppig, dels gjennom mutasjoner i arvematerialet, men også ved utveksling av genmateriale mellom ulike subtyper, såkalt reassortering. Dette er av stor betydning for virusets gjenkjenning og smitte av målcellene hos vertsorganismen.

Viruset er ikke spesielt motstandsdyktig og inaktiveres relativt lett av desinfeksjonsmidler dersom viruspartiklene ikke er beskyttet av for eksempel organisk materiale.

Den viktigste smittekilden for LPAI-virus til fjørfe er friske smittebærende viltlevende fugler, og i særlig grad unge andefugler under høsttrekket. Disse ville fuglene er ofte bærere av influensa A virus av ulike subtyper, og i noen tilfeller også subtypene H5 eller H7. De fleste av disse virustypene er lite sykdomsfremkallende for både ville fugler, fjørfe og mennesker. Nye utbrudd av alvorlig fugleinfluensa i fjørfeflokker ser imidlertid ut til å kunne oppstå ved mutasjoner i lavpatogene stammer av subtype H5 eller H7 som har fått sirkulere i fjørfeflokker. Det er også mye som tyder på at HPAI-virus kan smitte direkte fra villfugl til fjørfe.

Særlig høy risiko for smitte fra ville fugler er det når fjørfeflokker holdes utendørs, eller når dyra får drikkevann fra innsjøer med mye villfugl. 

Når sykdommen først er etablert i fjørfeflokker er den ekstremt smittsom. Influensavirus skilles ut i store mengder med avføringen, og viktigste smitteveg fra infiserte fjørfebesetninger til nye besetninger er via direkte og indirekte kontakt. Eksempler på hyppig forekommende indirekte kontakt mellom fjørfebesetninger som utgjør en smitterisiko i denne sammenhengen er persontrafikk, livdyrtransporter, fôrtransporter og utstyr som tas inn i besetningene i forbindelse med slakting.

Sykdomstegn og diagnostikk

Ved HPAI hos fjørfe ser man ofte raskt inntredende høy dødelighet uten forutgående symptomer.

Man kan også se betydelig fall i eggproduksjon, kraftig nedsatt allmenntilstand og raskt økende dødelighet, luftvegssymptomer eller sentralnervøse symptomer. Dødeligheten kan være opp mot 100 % avhengig av virusets virulens, dyreart, dyrenes alder og motstandskraft. Symptomene er betydelig mildere hos ender og gjess enn hos kalkun og høns. Inkubasjonstiden er kort, vanligvis fra 1 til 3 dager.

Ved LPAI hos fjørfe kan infeksjonen forløpe uten symptomer. I noen tilfeller ser man imidlertid nedsatt allmenntilstand, nedsatt fôropptak, nedgang i eggproduksjonen og milde luftvegssymptomer. Dårlig miljø og andre infeksjoner forsterker symptomene. Kalkuner utvikler gjerne alvorligere symptomer enn høns ved LPAI, og dødeligheten hos kalkun kan også ved denne formen være klart merkbar.

Ved HPAI kan omfanget av patologiske forandringer på grunn av det raske forløpet være svært begrenset, eventuelt kan man finne ødemer, blødninger og nekroser i flere organer. Ødem og blødninger i huden har forekommet i noen utbrudd.

Ved LPAI kan man se mild til mer uttalt betennelse i øvre luftveger, eventuelt også i lunger og luftsekker.

Smitte til mennesker
I enkelte, helt spesielle tilfeller har aviær influensa (influensa A subtype H5 eller H7) smittet til mennesker. Under et utbrudd på fjørfe i Nederland (H7N7) døde en veterinær som var involvert i sykdomsbekjempelsen. Under dette utbruddet ble 83 andre også smittet, men disse fikk kun øyebetennelse eller andre milde symptomer. I 1997 ble 18 personer smittet fra høns av H5N1 i Hong Kong, og 6 av disse døde. Selv om HPAI (subtype H5N1) nå er utbredt hos fugl i en rekke land, spesielt i Asia, har viruset så langt ikke utviklet seg til å smitte effektivt mellom mennesker.

Det er i første rekke influensa A-virus subtype H1 og H3, som altså ikke er de samme subtypene som forårsaker aviær influensa, som i dag sirkulerer hos mennesker og forårsaker årlige influensautbrudd. I nyere tid har det vært tre pandemier hos mennesker; i 1918 (Spanskesyken - subtype H1), i 1957 (Asia-syken - subtype H2), og i 1968 (Hong Kong syken - subtype H3). Serologiske undersøkelser foretatt i ettertid på blodprøver tatt fra mennesker før 1918, har vist at infeksjoner med både H2 og H3 hadde forekommet tidligere i humane populasjoner.

Les mer om aviær influensa hos menneske hos Folkehelseinstituttet

Diagnostikk
For å stille diagnosen må man isolere virus fra indre organer eller svelg- og endetarmssvabre fra nylig infiserte dyr.

Virus påvises med molekylærbiologiske teknikker eller kan dyrkes på embryonerte hønseegg. Differensiering mellom HPAI-virus og LPAI-virus skjer ved poding på forsøksdyr eller ved sekvensundersøkelse av deler av hemagglutinin-genet.

Antistoffpåvisning i serum ved hjelp av hemagglutinasjons-inhibisjonstest er ofte av stor verdi, men ved HPAI er ofte sykdomsforløpet så kort at dyrene ikke rekker å gi antistoffrespons. 

Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for aviær influensa. 

Forekomst

HPAI har ikke vært diagnostisert i Norge.

I perioden 1959 til 1999 var det på verdensbasis i underkant av 18 utbrudd av HPAI. Siden 2000 har det vært minst 15 utbrudd med ulike HPAI-virusvarianter, der minst 250 millioner fjørfe og andefugl enten har dødd eller blitt avlivet.

LPAI har vært påvist langt hyppigere, selv om det bare er de siste årene man har begynt med en mer systematisk overvåking for LPAI i enkelte land. Flere utbrudd av aviær influensa har vært sett langs hovedtrekkruter for ville fugler.

Overvåking

På oppdrag fra Mattilsynet gjennomfører Veterinærinstituttet et overvåkningsprogram for aviær influensa hos fjørfe og ville fugler. 

Gå til overvåkingsprogrammet

Tiltak

Aviær influensa er en A-sykdom. Det finnes ingen behandling mot sykdommen hos fjørfe og det er ikke tillatt å vaksinere fjørfe mot fugleinfluensa i Norge i dag. 

Ved et utbrudd av denne sykdommen kan Mattilsynet vurdere å innføre midlertidig og begrenset vaksinering av fjørfe når det er spesielt stor fare for smittespredning. Vaksinasjon vil da være et av flere bekjempelsestiltak og den skal i så fall gjennomføres og følges opp i henhold til EUs regelverk.

Beslutningen om vaksinasjon blir basert på blant annet:

  • Tettheten av mottagelige flokker i området
  • Risikoen for spredning av virus fra infiserte flokker
  • Størrelsen på det geografiske området for utbruddet

Vaksinen som skal brukes må inneholde virusantigener som tilsvarer de viktigste som forekommer i utbruddet. Derfor må det foreligge en nøyaktig laboratoriediagnose for å sikre rett sammensetning av vaksinen før produksjon kan bli igangsatt.

Vaksinerte fugler blir beskyttet mot kliniske symptomer, og utskillelsen av virus er betydelig redusert i forhold til ikke vaksinerte smittede fugler. Men vaksinerte fugler kan fortsatt ha influensavirus i kroppen og dermed utgjøre en smittefare.

Det foreligger metoder som kan skille smittede og vaksinerte fugler fra hverandre ved laboratorieundersøkelse av blodprøver, men i enkelte tilfeller kan det være vanskelig. 

Aktuelle dyr

Aktuelle fagområder