Fakta om: Rabies

Agens og smittemåte
Rabies, eller hundegalskap, forårsakes av rabiesvirus – et rhabdovirus som tilhører slekten Lyssavirus. Smitte skjer ved bitt, eller overføring av spytt til sår ved slikking eller i svært sjeldne tilfeller gjennom luft (i flaggermusgrotter). Alle varmblodige dyr er mottakelige for sykdommen.

Det er beskrevet flere serotyper av virus. Genotype 1 er det klassiske rabiesviruset som forekommer over hele verden, og som spesielt ses i forbindelse med smitte fra hund og rev. Flaggermus-lyssavirus er nært beslektet med virus som forårsaker klassisk rabies. Det er svært sjelden at det smitter til andre dyrearter, men kan smitte til mennesker under spesielle forhold.

Forekomst
Rabies finnes over det meste av verden, men har ikke med sikkerhet blitt påvist hos dyr i fastlands-Norge. Rabies er sporadisk påvist hos polarrev, reinsdyr og sel på Svalbard. Rabies hos menneske ble sist beskrevet i Norge i 1815.

Sverige har vært fri for rabies siden 1886. Finland hadde et utbrudd hos mårhund på østgrensa mot Russland i 1988, som ble stoppet med vaksinasjon. Det er også registrert ett tilfelle hos hest i Finland 2003 og ett tilfelle hos en valp importert fra India i november 2007; den ble vaksinert mindre enn 30 dager før import, og var antagelig allerede smittet på vaksinasjonstidspunktet. Etter utbruddet hos mårhund har Finland hatt kontinuerlig overvåking samt laget en buffersone av åtevaksinering mot Estland og sørøst grensen mot Russland. Dette gjør Finland til en god buffersone for Norge og Sverige. Russland og Baltikum har derimot høy forekomst av rabies både hos vilt og husdyr.

Viktige vertsdyr
Reven er den viktigste bæreren av rabiesvirus i Europa. Rabies har også etablert seg i mårhundbestanden i Europa, mens ulv og andre pattedyr er mer tilfeldige smittebærere og bidrar i liten grad til spredning av rabies. Mårhund finnes i Finland og Sør-Sverige, men er foreløpig sjelden i Norge.

Den norske populasjonen av rødrev, fjellrev og ulv er geografisk adskilt fra rabiesinfiserte områder, og spredning kan derfor skje kun med langdistansvandring fra infiserte områder. Ulv har en kort inkubasjonstid (2-3 uker), noe som begrenser hvor langt den kan spre rabies. Fjellrev kan ha mye lengre inkubasjonstid (opptil 6 måneder), men lever i små isolerte bestander i Norge.

Finland og Sverige fungerer som effektive buffere for fastlands-Norge og deres gode situasjon og beredskap i forhold til rabies gjør at sannsynligheten for en innførsel av rabies via vilt anses som minimal. Vandring av polarrev over Nord-kalotten fra endemiske områder utgjør en trussel for Svalbard. Ulovlig importerte hunder fra bla. Baltikum og Russland er antagelig den største trusselen for innførsel av rabies til fastlands-Norge.

Rabies er ikke påvist hos flaggermus i Norge, men flaggermus-arter som i andre land har vist seg å kunne være smittet av rabies finnes også her i landet.

Les mer om risiko for import av rabies til Norge hos Vitenskapskomiteen for mattrygghet.

Symptomer på rabies hos dyr
Rabies angriper sentralnervesystemet. Symptomer hos dyr kan variere hos ulike dyrearter, men det starter oftest med unormal adferd; ville dyr kan bli mindre sky, mens tamme dyr kan bli aggressive. Dyrene kan ha nedsatt matlyst, slutte å drikke, og etter hvert få bevegelsesforstyrrelser og lammelser, som følges av krampeanfall før de dør.

Symptomer kan komme først lang tid etter at smitte har skjedd. Smitten kan utskilles i spyttet i ca. 2 uker før de første symptomene opptrer, og dyr kan derfor overføre rabies en kort periode før de viser symptomer.

Diagnostikk
Ved mistanke om rabies skal dyret avlives og hjernen undersøkes for rabies. Veterinærinstituttet er det nasjonale referanselaboratoriet for rabies i Norge.

Forebygging og kontroll
Rabies er en Gruppe A-sjukdom. Forekomst av eller mistanke om rabies skal rapporteres umiddelbart av dyreeier til veterinær. Ved rabiesmistanke må dyret straks isoleres inntil det kan avlives, slik at det ikke kommer i kontakt med andre dyr eller mennesker. Også andre dyr som er blitt bitt av det mistenkte dyret må isoleres inntil diagnosen er avklart.

Generelt bør en vurdere om dyr som biter kan ha vært smittet med rabies i utlandet; i såfall bør de overvåkes i 3 uker for å se om rabiessymtomer utvikles.

Selv om lyssavirus ikke er påvist hos flaggermus her i landet, anbefales det profylaktisk vaksinering av alle som hyppig håndterer flaggermus.

Hunder og katter som kommer til Norge fra land med rabiessmitte utenfor EØS, må i fire måneders karantene på karantenestasjon etterfulgt av to måneders hjemmekarantene. Hunder og katter fra EØS-land som ikke er rabiesfrie, kan komme inn i Norge uten karantene dersom de er vaksinerte og har et tilstrekkelig høyt nivå av antistoffer mot sykdommen. Hund, katt og ilder som skal være med utenlands må vaksineres i god tid før reisen.

Les mer om importvilkår hos Mattilsynet: www.mattilsynet.no

Rabies hos mennesker
Sykdommen er en av de mest fryktede zoonosene fordi ubehandlet rabies er dødelig i praktisk talt 100 % av tilfellene, og behandling må iverksettes allerede før symptomene inntrer. Symptomer hos mennesker er hodepine, feber, uro, øket følsomhet, kramper, tegn på forstyrrelser i sentralnervesystemet, øket spyttsekresjon («fråde om munnen»), hyperaktivitet og aggresjon. I noen tilfeller hydrofobi («vannskrekk»).

Inkubasjonstiden er vanligvis 2–8 uker, noen ganger lengre. Ved mistanke om mulig smitte med rabies gis vaksine, eventuelt kombinert med immunstoffer mot rabiesvirus. Behandling må settes i gang straks ved mistanke om smitte. Ved hundebitt i et land med rabies, eller fra en hund ulovlig innført fra et slikt land, bør dyret følges opp i 3 uker for å se om det utvikler symptomer på rabies.

Les mer om rabies hos menneske hos Nasjonalt folkehelseinstitutt www.fhi.no

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet undersøker prøver ved mistanke om rabies. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for rabies hos dyr. Veterinærinstituttet har også en rådgivende funksjon og foretar faglige vurderinger og risikoanalyser når det er aktuelt.