Genmodifiserte organismer (GMO)

Hva er genmodifiserte organismer (GMO)?
En genmodifisert organisme (GMO) er en organisme som har fått endret sitt arvestoff ved hjelp av genteknologi. Denne teknologien gjør det for eksempel mulig å hente et interessant gen fra en art og sette det inn i arvestoffet til en annen art. Teknologien kan imidlertid også benyttes til å endre funksjonen til et enkelt gen, for eksempel til å slå av genet. Det blir altså mulig å påvirke egenskapene til en organisme under mer kontrollerte betingelser enn ved tradisjonell avl. En annen viktig forskjell er at genteknologi gjør det mulig å flytte egenskaper over artsgrenser som ikke lar seg krysse med konvensjonell teknologi.

Er GMO farlig?
Genteknologien gir utrolige muligheter, og kan selvfølgelig misbrukes til å lage farlige GMOer. De fleste land i verden krever offentlig godkjenning før en GMO kan dyrkes eller tas i bruk som mat eller dyrefôr. I Norge og EU kan godkjenning ikke gis før den aktuelle GMOen har blitt grundig vurdert av uavhengige eksperter på helse og miljø. Disse ekspertene vurderer all tilgjengelig informasjon om den aktuelle GMOen, og kan om nødvendig kreve mer dokumentasjon før de konkluderer. Kun trygge GMOer blir godkjent. Kravene til nødvendig dokumentasjon er svært omfattende, og langt på vei standardiserte med utgangspunkt i bl.a. toksikologiske forskningsprinsipper. Den største risiko fra GMO kommer derfor fra GMO som ikke er godkjent.

Dyr og mennesker som har spist GMO blir ikke selv genmodifisert. All maten vi spiser inneholder arvestoff (DNA), som igjen inneholder en lang rekke gener. Det er ikke dokumentert overføring av slike gener fra mat til dyrs og menneskers arvestoff, til tross for at dette har vært studert svært grundig i mange år av mange uavhengige forskergrupper. Det er imidlertid mulig at enkeltceller for eksempel i tarmen kan ta opp i seg små fragmenter av DNA fra maten og bygge disse inn i cellens eget arvestoff. Slike celler gir ikke opphav til kjønnsceller, så en eventuell erhvervet egenskap vil ikke kunne overføres til dyrets/menneskets avkom. Dersom cellen skulle bygge inn slikt DNA vil dette fungere som en mutasjon i arvestoffet og effekten vil mest sannsynlig være negativ for cellen, på samme måte som ved andre mutasjoner.

Hva slags GMOer?
Første generasjons GMOer fikk tilført en enkelt egenskap, for eksempel evnen til å beskytte seg mot insektangrep ved å produsere en forbindelse som er giftig for insektlarver. Andre generasjons GMO har fått tilført flere ulike egenskaper, og omtales derfor gjerne som kombinerte GMOer (på engelsk: stacks, eller stacked events). Disse kan for eksempel produsere gift mot flere ulike typer insektlarver og tåle flere ulike sprøytemidler mot ugress. Tredje generasjons GMOer har fått tilført egenskaper som gir dem endret ernæringsmessig innhold og/eller gjør dem spesielt egnet til bestemte produksjonsprosesser og formål.

Stort sett alle GMOer som finnes på verdensmarkedet har vært gjennom risikovurdering og godkjenning av et eller flere lands myndigheter. I noen få tilfeller har en GMO havnet på markedet uten nødvendig risikovurdering og godkjenning. Slike GMOer er ulovlige, kan medføre en reell risiko for helse og/eller miljø, og kan i tillegg være svært vanskelige å avsløre fordi de ikke er kjent på forhånd. Veterinærinstituttet har derfor spesielt fokus på ulovlig og ukjent GMO og arbeider med å utvikle effektive metoder for å avsløre disse og deres egenskaper.

Hvilke metoder har vi for å påvise GMO?
Siden genmodifisering er definert som en endring av arvestoff (DNA) er det naturlig å bruke metoder som påviser disse endringene når man skal avsløre GMO. Slike metoder er svært nøyaktige og følsomme, men også forholdsvis dyre å bruke. Det er også mulig å benytte metoder som mer indirekte påviser genmodifiseringen. Man kan for eksempel lete etter et giftstoff som planten har fått evnen til å produsere. Slike metoder er ikke like pålitelige som de DNA-baserte metodene, men benyttes bl.a. i USA og andre land som dyrker store mengder GMO fordi de er raskere, enklere og billigere enn DNA-metoder. Ved Veterinærinstituttet benyttes kun DNA-baserte metoder. Den internasjonale gullstandarden for GMO påvisning er ”event-spesifikke” kvantitative real-time PCR metoder. Veterinærinstituttet ledet det internasjonale arbeidet med å utvikle og innføre slike metoder gjennom EU-prosjektet QPCRGMOFOOD i EUs 5te rammeprogram. Siden 2003 har det vært et krav i EUs regelverk, at produsenten må levere en dokumentert pålitelig event-spesifikk metode for sin GMO, før denne GMOen kan bli godkjent.

GMO regelverk
I Norge er ansvaret for regulering av bruk av GMO plassert under forskjellige myndigheter avhengig av hvilken bruk det er snakk om. Regelverket omfatter både godkjenning før utsetting (alt som er levende, spiredyktig, osv.), godkjenning til bruk i mat og dyrefôr, og merking av produkter med innhold over en bestemt grenseverdi. EU har et lignende regelverk, og Norge og EU samarbeider tett både på regelverksiden og på kontrollsiden. For mer informasjon om regelverk henvises det til Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Mattilsynet, Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Hva gjør Veterinærinstituttet når det gjelder GMO?
Veterinærinstituttet fungerer som nasjonalt referanselaboratorium (NRL) for GMO. Vi utfører kvalitativ og kvantitativ GMO påvisning for Mattilsynet og andre deler av forvaltningen. GMO diagnostikken har vært ISO 17025 akkreditert siden 2005. I tillegg driver vi med rådgivning og forskning omkring GMO og genteknologi, risiko, global utviklings- og dyrkningsstatus, prøveuttak, påvisning, tolkning av analysesertifikater, osv. Vi skriver bl.a. regelmessige høringsuttalelser i forbindelse med søknader om godkjenning av GMOer til dyrking, og/eller som mat og fôr, i EØS-området. Vi publiserer disse høringsuttalelsene på våre internettsider. Vi deltar også aktivt i den offentlige debatt om GMO, gen- og bioteknologi.

Veterinærinstituttet hadde en ledende rolle i arbeidet med å få på plass Europeiske (CEN) og internasjonale (ISO) standarder for GMO påvisning fra 1999. Fra 1999 og fram til i dag har vi deltatt i og delvis ledet flere EU-finansierte prosjekter for utvikling av analysemetoder. Vi er aktive deltakere i European Network of GMO Laboratories (ENGL), og har publisert en rekke artikler i internasjonale fagtidsskrifter. Faggruppens medarbeidere har også deltatt i GMO panelet for den norske Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM), og en rekke ad hoc komiteer for EU-kommisjonen.

Både våre myndigheter og Veterinærinstituttets ledelse og styre er opptatt av at Veterinærinstituttet skal videreføre sin internasjonalt ledende rolle på GMO området. Forskningsaktivitetene er helt sentrale for å oppnå dette målet.

GMO faktaark