Fakta om: Tularemi (harepest, lemenpest)

Smittestoff og smitteveier
Tularemi forårsakes av bakterien Francisella tularensis. Bakterien forekommer i form av flere ulike underarter. I Europa dreier det seg om underarten Francisella tularensis holarctica. Bakterien er svært smittsom, og kan overføres gjennom direkte kontakt med sjuke eller døde dyr, gjennom konsum av smitta vann eller kjøtt, via blodsugende vektorer som mygg og flått, og gjennom innånding av bakterieholdig støv. Den kan overleve lenge i vann og gjørme.

Det er nylig vist at mygglarver kan smittes under utvikling i infisert vann, og videreføre smitten til den ferdig utvikla myggen. Det er derfor sannsynliggjort at myggen også kan overføre tularemi-smitte uten at den har sugd blod fra et smitta dyr.    

Forekomst
Tularemi opptrer over store deler av den nordlige halvkule, inkludert Skandinavia. Infeksjonen er påvist hos mer 200 ulike dyrearter (pattedyr, fugler, amfibier), men mottakelighet og bakteriens evne til å fremkalle sjukdom varierer sterkt mellom ulike dyrearter. I Norge blir tularemi oftest diagnostisert hos hare, og de fleste tilfellene ses på ettersommeren og høsten. Sjukdommen er også påvist hos lemen her i lander.

Tularemi opptrer også regelmessig hos mennesker her i Norge. Antall påviste tilfeller varierer mellom år, med størst antall tilfeller i år med store smågnagerbestander. Som hos hare ses de fleste tilfellene på ettersommeren og høsten, men det er også registrert utbrudd om vinteren.

Viktigste smittekilde i Norge synes å være lokale drikkevannskilder (brønnvann) som er forurenset med kadaver eller ekskrementer fra smitta smågnagere. Slik forurensing av drikkevannskilder kan også skje om vinteren i forbindelse med mildvær og avrenning av smeltevann. I Sverige og Finland er mygg den viktigste smittekilden til mennesker.  

Sjukdommen hos dyr
Haren er spesielt følsom for infeksjon med Francisella tularensis. Den dør vanligvis av blodforgiftning få dager etter at den har blitt smittet. Det hender iblant at harer uten sjukdomssymptomer (tidlig infeksjonsfase), eller harer som viser tidlige symptomer på sjukdom (går tregt i los), blir felt under jakt. Slike hareslakt utgjør en stor smittefare for jegeren og jegerens familien.

Også mange smågnagere er følsomme og dør av denne infeksjonen, men her er det betydelige artsvariasjoner. Våre kjæledyr og husdyr er vanligvis lite mottagelige.   

Diagnostikk
Harer som dør av tularemi har et lite spesifikt obduksjonsbilde. Det ses moderat svullen lever og milt, og av og til små gråhvite prikker (fokale nekroser) i leveren. Det sikreste og mest konstante obduksjonsfunnet er fokale nekroser i beinmargen.

Dyrking av Francisella tularensis er forbundet med betydelig fare for smitte til laboratoriepersonell, og bør bare gjøres i såkalte klasse 3 laboratorier. Bakterien kan også identifiseres ved hjelp av genteknologiske metoder (PCR). Videre benyttes det immunhistokjemiske metoder for påvisning av bakterien i dyrenes vev.

Forebygging og kontroll
Francisella tularensis er kontinuerlig til stede i naturen, men smittereservoaret er mangelfullt kartlagt. Bakterien overlever lenge i vann, og tette smågnagerbestander medfører økt smittepress i år med stor forekomst (smågnagerår).

Det er viktig i å sikre drikkevannsvannkilder (brønner) mot smågnagere og tilsig av overflatevann, spesielt i smågnagerår. Det bør også under slike forhold vurderes desinfeksjon eller koking av drikkevannet. Det må utvises stor forsiktighet (engangshansker) ved håndtering av døde harer og smågnagere. Harer som viser tegn på sjukdom under jakt (går tregt i los), må ikke slaktebehandles.

Tularemi hos mennesker
Inkubasjonstiden er vanligvis 3–5 dager, og symptomene er generelt sett influensaliknende. Det oppstår også andre symptomer som er mer spesifikt knytta til smittemåte. Smitte som skyldes innånding av smitteholdig støv utløser lungebetennelse, mens smitte gjennom mat og vann gir svulne svelg- og halslymfeknuter.Ved smitte via hud oppstår det en lokal hudbetennelse og hovne lymfeknuter. Sjukdommen kan behandles effektivt med antibiotika.

Les mer om tularemi hos mennesker hos Folkehelseinstituttet: www.fhi.no

Hva gjør Veterinærinstituttet?
Veterinærinstittuttet har et nasjonalt ansvar for sjukdomsoppklaring på alle viltlevende dyrearter. Undersøkelsen er gratis for innsender. Ved mistanke om tularemi på hare, smågnagere eller andre dyr bør det tas kontakt med Veterinærinstituttet med tanke på innsending av døde dyr for undersøkelse.

Oppdatert mars 2012/1510/KH