Fakta om: Afrikansk svinepest

Smittestoff og smitteveier
Afrikansk svinepest forårsakes av et DNA-virus som utgjør det eneste viruset i genus Asfivirus. Det er kun én serotype, men mer enn 20 genotyper og subtyper med sterkt varierende evne til å forårsake sykdom.

Viruset smitter kun til dyr av svinefamilien (Suidae). Tamsvin og europeisk villsvin er svært mottakelige for infeksjonen med påfølgende høy dødelighet. Afrikanske villsvin (vortesvin og busksvin) er mottakelig for smitte, men utvikler ikke sykdom. I Afrika utgjør vortesvin et viktig reservoar for smitte til tamsvin.

Infiserte griser kan skille ut virus i 1-2 dager før de viser tegn på sykdom. I den akutte sykdomsfasen er det høye nivåer av virus i blod og vev, og det skilles ut store mengder virus med sekreter og ekskreter. Hos individer som overlever den akutte sykdomsfasen, opphører virusutskillelsen etter cirka 30 dager, men virus kan påvises betydelig lengre i lymfeknuter. Griser som overlever infeksjonen forblir bærere av virus.

Midd av genus Ornithodoros kan huse viruset i årevis, og de er i visse områder, særlig i Afrika, et viktig reservoar for og overfører av viruset. Midden er aldri funnet på europeisk villsvin, og en regner ikke med at den spiller noen rolle for spredning av smitte over lange avstander. Ornithodoros forekommer trolig ikke her i landet.

Fôring med infisert matavfall er den viktigste årsaken til spredning av smitten til nye kontinenter og nye land slik en eksempelvis har sett i Kaukasus og andre deler av Russland. Viruset kan også spres over lange avstander ved handel med infiserte griser og sæd, og via infiserte dyretransporter, klær og utstyr. Lokalt er kontakt mellom griser en viktig årsak til smittespredning. Spredning via luft angis å forekomme kun over korte avstander. Sprøytespisser, fluer og andre insekter kan være mekaniske vektorer.

I proteinholdig materiale (blod, kjøtt, beinmarg, avføring) er viruset meget motstandsdyktig både overfor temperatur- og pH-påvirkninger (tåler pH fra 4-13). Det er vist at viruset kan være smittefarlig etter 18 måneder i serum ved 4 °C, etter en måned i blod ved 37 °C og etter 11 dager i avføring ved romtemperatur. I frosset blod og organer er viruset smittefarlig i flere år.  

Viruset kan være infektivt etter over 300 dager i saltet og tørket kjøtt (spekemat). Enkelte rapporter angir at viruset inaktiveres ved oppvarming til 60 °C i 30 minutter, andre angir oppvarming til 70 °C i 30 minutter. Aktuelle desinfeksjonsmidler er blant annet 2 % NaOH (30 min) eller 2 % Virkon S (30 min).

Forekomst
Sykdommen har vært kjent i det sørlige og østlige Afrika siden tidlig på 1900-tallet. Den har ved flere anledninger blitt spredt til andre land i Afrika, Sør-Amerika og Europa (Portugal, Spania, Frankrike, Malta, Belgia og Nederland). Med unntak av øya Sardinia i Italia, er smitten utryddet i Vest- og Sør-Europa. I 2007 ble det rapportert smitte til Georgia med videre spredning til Armenia, Aserbajdsjan og Russland, hvor det for tiden er omfattende sykdomsutbrudd som bl.a. omfatter flere områder i Kaukasus og områder omkring St. Petersburg. Det er også rapportert tilfeller i Murmansk og Arkhangelsk. Oppdatert informasjon om forekomsten av afrikansk svinepest rundt om i verden finnes på OIEs database: http://www.oie.int/wahis/public.php?page=home.

Symptomer
Ut fra kliniske funn er det ikke mulig å skille mellom afrikansk og klassisk svinepest. Inkubasjonstiden for afrikansk svinepest er fra 3 til 15 døgn. Sykdomsforløpet er vanligvis akutt og dødeligheten meget høy. De vanligste sykdomstegnene er høy feber (over 40 °C), opphørt matlyst, rødflammet hud med blødninger, rask overflatisk pust og flytning fra nese og øyne. Det kan observeres oppkast og diaré (eventuelt blodig), og enkelte griser kan ha perioder med forstoppelse. Griser som overlever noen dager, kan utvikle sentralnervøse symptomer i form av ustøhet og kramper. Drektige purker aborterer ofte. De fleste griser dør i løpet av 2-10 dager.

Ved infeksjon med mindre virulente varianter av viruset kan sykdommen vare i flere dager. Hos disse ses varierende feber, luftveissymptomer, inkludert hoste, diaré samt smerter i ledd. En del griser dør av hjertesvikt. Griser som lever i lengre tid, magrer av, blir halte og får skorper og sår i huden over utsatte steder. Dødeligheten ved slike utbrudd kan være variere fra 20 - 80 % avhengig av virusets virulens, dyrenes alder og mottakelighet.

Obduksjonsfunn
Griser som dør etter kort sykdomsforløp, viser lite spesifikke forandringer. Ved lengre sykdomsforløp vil en kunne finne hudforandringer i form av rødlig misfarging og blødninger i huden over bein og buk. Det ses også økt blodfylde og blødninger i slimhinner og serøse hinner og i indre organer, for eksempel nyrer. Lungene er store og væskefylte. Milten kan være markert forstørret med blødninger og infarkter langs kanten. Lymfeknutene er store og blodige, og det kan være blodig væske rundt nyrer og i hjertesekken.

Det mest karateristiske histologiske funnet ved afrikansk svinepest er blødninger og massivt henfall lymfeknuter vev. Videre ses skader i veggen av blodkar og betennelse i lunger, nyrer, lever og hjernehinner.

Differensialdiagnoser
De viktigste differensialdiagnosene blant sykdommer som forekommer hos gris i Norge, er ”postweaning multisystemic wasting syndrome” (PMWS), ”porcine dermatitis and nephropathy syndrome” (PDNS), trombocytopenisk purpura (spedgriser), septikemiske bakterieinfeksjoner (rødsyke, streptokokkinfeksjoner (spedgriser), Salmonellose, Glässers sykdom), ødemsyke og forgiftninger (rottegift).

Av lidelser som ikke forekommer i Norge, er klassisk svinepest, Aujeszkys sykdom og ”porcine reproductive and respiratory syndrome” (PRRS) viktige differensialdiagnoser.

Diagnostikk
Ved obduksjon skal det tas vevsprøver fra følgende organer med henblikk på virusisolasjon og/eller antigenpåvisning; tonsiller, milt, bakre del av tynntarm (ileum), nyre, krøslymfeknute og minst én kroppslymfeknute (for eksempel retrofaryngeale).

I tillegg tas det formalinfikserte prøver for histologisk undersøkelse fra tonsiller, milt, ileum, nyre, hjerne, krøslymfeknute, kroppslymfeknute og eventuelt andre organer med patologiske forandringer.

Det tas ut blodprøve (EDTA) fra griser med feber eller andre tegn på sykdom for dyrking av virus fra leukocytter eller påvisning av virus med PCR og/eller antigen-ELISA. Fra griser som enten har vist tegn på sykdom, eller som har vært i kontakt med griser mistenkt for svinepest tas fullblodsprøver med henblikk på undersøkelse for antistoffer mot afrikansk svinepestvirus.

Forebygging og kontroll
Afrikansk svinepest er en A-sykdom. Mistanke om afrikansk svinepest skal rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. Sett i verk tiltak for å unngå spredning av smitte inntil situasjonen er avklart. Det tas kontakt med Veterinærinstituttet for å avtale uttak av prøver, eventuelt innsendelse av kadaver til obduksjon. Afrikansk svinepest vil bli bekjempet i henhold til ”Bekjempelsesplan for afrikansk svinepest”. Det er ingen effektiv vaksine mot afrikansk svinepest.

Les mer om bekjempelse av afrikansk svinepest på Mattilsynets hjemmesider: www.mattilsynet.no.

Smitte til mennesker
Afrikansk svinepestvirus smitter ikke til mennesker

Hva gjør veterinærinstituttet?
Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for diagnostikk av afrikansk svinepest og utfører obduksjoner og virologiske undersøkelser (molekylærbiologiske (PCR) og serologi) i henhold til OIE og EUs regelverk. Veterinærinstituttet bistår Mattilsynet med risikovurderinger og faglige råd om diagnostikk og bekjempelse av afrikansk svinepest.

Oppdatert 07.02.2012/1510/BL