Fakta om: Mycobacterium bovis og Storfetuberkulose

Smittestoff og smitteveier
Tuberkulose hos dyr og mennesker er en kronisk sykdom som forårsakes av ulike mykobakterier. Storfetuberkulose forårsakes av M. bovis og har sitt hovedreservoar hos storfe. Storfetuberkulose er en smittsom sykdom som spres ved kontakt med syke dyr, normalt via dråpesmitte fra dyr som hoster eller ved nær kontakt, men kalver kan også smittes via melk, Mennesker kan smittes via konsum av upasteurisert melk eller kjøtt fra smittebærende dyr eller ved dråpesmitte og ved nærkontakt med sjuke dyr. Tuberkulose forårsaket av M. tuberculosis smitter hovedsakelig mellom mennesker, og da i form av dråpesmitte.

Forekomst
Storfe er som navnet indikerer primær vert for M. bovis, men storfetuberkulose kan også gi sykdom hos mange andre dyr, både tamme dyr som gris, småfe og oppdrettshjort og hos ville dyr. I land med forekomst av storfetuberkulose, antar man at opp til 10 % av tuberkulose hos menneske er forårsaket av M. bovis. Storfetuberkulose var utbredt i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, men ble erklært utryddet i Norge i 1963.

Sjukdommen hos dyr
Storfetuberkulose er en kronisk sykdom som kjennetegnes med utvikling av granulomer (tuberkler) i lymfeknuter og ulike organer. Sykdommen utvikles sakte, og det kan ta måneder og år før et dyr får symptomer på sykdom. Et smittet dyr trenger heller ikke å utvikle sykdom, da bakterien kan gå inn i en hvilefase i kroppen.

Hos noen dyr kan imidlertid sykdom bryte ut etter påkjenninger som drektighet, lite tilgang på mat eller ved høy alder. Dyr kan skille ut bakterier og smitte andre dyr eller mennesker før de blir syke selv. Symptomer hos et sykt dyr er svakhet, avmagring, redusert matlyst, store lymfeknuter, intermitterende hoste og evt. diaré.

Diagnostikk
På levende dyr, kan storfetuberkulose påvises med tuberkulintesting, som er en forsinket hypersensitivitetstest. Ved denne testen måler man grad av hevelse i huden som en immunrespons på injisering av et antigen kalt PPD. Det finnes også metoder for å undersøke blodprøver, enten ved interferon-gamma test eller ved serologiske metoder.

Fra slaktedyr eller syke dyr som avlives, foretas patologiske og bakteriologiske undersøkelser av mistenkelige lymfeknuter og/eller indre organer. Ulike molekylærbiologiske metoder kan også benyttes. Fastsettelse av diagnose krever dyrking og identifisering av bakteriene i laboratoriet, noe som tar minimum åtte uker.

Forebygging og kontroll
Storfetuberkulose var utbredt i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, men ble erklært utryddet i Norge i 1963. Systematisk tuberkulintesting blant storfe, kontroll for tuberkulose i den offentlige kjøttkontrollen og innføring av pasteurisering av melk, var vesentlige tiltak for å bekjempe storfetuberkulose hos dyr og mennesker i Norge. Fremdeles undersøkes det rutinemessig for tuberkulose i norske slakterier.

Sjukdommen er en gruppe B-sjukdom og forekomst av eller mistanke om slike sjukdommer må rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. Les mer om meldepliktige sykdommer hos Mattilsynet: www.mattilsynet.no

Sjukdommen hos menneske                                                               
Det registreres årlig noen få tilfeller av storfetuberkulose hos mennesker i Norge, men disse har alle vært smittet i utlandet. Symptomer varierer etter hvilket organ som er berørt, forstørrede lymfeknuter, lungesymptomer med kronisk hoste og fordøyelsesproblemer.

Hos ca. 10 % av de smittede kan sykdommen komme tilbake mange år etter første gangs smitte. Inkubasjonstiden kan være fra tre uker og opp til flere år. Ved storfetuberkulose er konsum av upasteurisert melk en viktig smittevei.

Tuberkulose hos mennesker behandles med antibiotika. Smitte til mennesker kan forebygges ved å unngå upasteurisert melk og produkter av upasteurisert melk, spesielt i utlandet. Det finnes også en tilgjengelig vaksine (BCG-vaksinen). Les mer om tuberkulose hos menneske hos Nasjonalt folkehelseinstitutt: www.fhi.no

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet undersøker prøver fra dyr. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for Mycobacterium bovis. Veterinærinstituttet har også en rådgivende funksjon og foretar faglige vurderinger og risikoanalyser når det er aktuelt. I tillegg har Veterinærinstituttet forskningsaktiviteter som omhandler M. bovis.

Oppdatert mars 2012/1510/AMU