Fakta om: Smittsom munnskurv

Det er helst unge dyr som angripes. Også andre drøvtyggere som moskus og rein kan smittes. Viruset kan også gi hudlesjoner (hudforandringer) hos mennesker. Det er helst dyreeiere som håndterer syke dyr som er utsatt for dette. Sykdommen forårsakes av et virus som kalles orf virus, og som er et såkalt parapoxvirus.

Beskrivelse av sykdommen
Munnskurv (orf, smittsom ecthyma) er utbredt over hele verden, og sykdommen er velkjent hos småfe i Norge. Når sykdommen bryter ut i en besetning, kan en stor andel av lam og kje bli syke. Symptomene er forandringer rundt munn og nese, og viser seg først som røde områder. Det utvikler seg så blemmer som det går hull på, og det dannes vortelignende dannelser og skorper som kan få stor utbredelse. Disse kan gi et blomkållignende utseende. Skorpene er tandre, og det oppstår lett blødninger i dem. Forandringene kan spre seg inn i munnhulen, spesielt hos speddyr. Forandringer kan også oppstå på beina, og hos søyer og geiter som suges av syke lam/kje kan jur og spener angripes. Selv om mange dyr i en flokk blir syke, er dødeligheten vanligvis liten. Men dyrene kan bli svekket og få dårlig tilvekst fordi de kan få problemer med å suge. Det kan bli sekundærinfeksjoner med bakterier i sårene. Hos mordyrene kan sår og skorper på spenene føre til jurbetennelse.

Smittespredning
Det er store mengder virus i blemmer og sårskorper i de angrepne områdene. Smitten spres både ved direkte kontakt mellom dyr, og indirekte ved fôringssteder og drikkeinnretninger. Bruk av saltslikkesteiner må antas å medføre betydelig risiko for å overføre viruset. Det utvikles relativt dårlig immunitet mot infeksjonen, og dyr som har vært angrepet kan infiseres på nytt. Dyr kan også bli kronisk infiserte, og viruset kan også overleve lenge i miljøet. Viruset er spesielt motstandsdyktig mot uttørking. Disse forholdene vanskeliggjør bekjempelse av sykdommen.

Diagnostikk
Sykdommen gir typiske forandringer, og diagnosen stilles vanligvis på dette grunnlaget. Viruspartikler kan påvises med elektronmikroskopiske undersøkelser. Det er også mulig å dyrke viruset i cellekultur, og serumantistoffer kan påvises hos dyr som har gjennomgått infeksjonen.

Bekjempelse og forebyggelse
Sår og skorper hos angrepne dyr kan om nødvendig behandles med desinfiserende og tørrende stoffer. Antibiotika kan benyttes lokalt eller systematisk når det har oppstått bakterielle sekundærinfeksjoner i sårene, eller ved jurbetennelse.

Motstandsdyktighet mot uttørking hos viruset, etablering av kroniske infiserte smittebærere, samt dårlig immunitetsutvikling hos infiserte dyr gjør bekjempelsen vanskelig. Vaksinasjon er i noen grad forsøkt. Det gjøres helst ved å infisere dyrene med fullvirulent virus. Det lages da et skrubbsår på et område av huden der det ikke gir problemer å få skorpeforandringer, for eksempel i armhulen eller på innsiden av låret. Det skarifiserte området påføres så smittemateriale. Immuniteten etter vaksinasjon er relativt kortvarig. Metoden er risikofylt, da andre smittestoffer også kan podes med smittematerialet.

Munnskurv hos småfe er en rapportpliktig sykdom (gruppe C) etter ”Forskrift om fortegnelse over sykdommer som omfattes av matloven”.

Munnskurv hos moskus
Munnskurv ble beskrevet på moskus som ble holdt i fangenskap i Bardu i Troms allerede på 1970-tallet. Dyrene så ut til å være svært mottakelige, og mange av de angrepne dyrene døde eller ble avlivet. De hadde typiske forandringer på lepper, mule og rundt nesebor, og det ble også funnet forandringer på øyelokk, nakke, bryst, mellom klauver og rundt anus. Okser og kalver var mest utsatt, mens voksne kyr så ut til å være mer resistente. Småfe antas å være smittekilden til moskusen. Munnskurv er også beskrevet hos innfanget moskus i Nord-Amerika. Det har også vært utbrudd av munnskurv hos tamrein i Norden.

I juli 2004 er to moskuskalver fra den ville flokken på Dovre avlivet på grunn av at de har forandringer som tyder på munnskurv. Kalvene var sterkt påkjente av sykdommen. De er obdusert ved Veterinærinstituttet i Trondheim, og endelig diagnose vil foreligge i nær framtid.

Munnskurv hos menneske
Smitte med munnskurv til menneske er relativt vanlig, og rammer helst dyreeiere som håndterer syke småfe. Som hos dyr begynner hudforandringene med et rødt område der det dannes en knute eller blemme, som i neste omgang utvikles til et sår eller i sjeldnere tilfeller til en vortelignende dannelse. Det vil vanligvis være bare et enkeltstående sår. Hender og armer er mest utsatt. I sjeldne tilfeller kan alvorligere komplikasjoner oppstå, med feber og hovne lymfeknuter. Alvorlig skade i øyet kan oppstå dersom infeksjonen angriper der.

Lege bør oppsøkes dersom en har mistanke om å være smittet med munnskurv. Kadaver og syke dyr (småfe eller moskus) med munnskurvsymptomer bør ikke berøres.

Kontaktperson ved Veterinærinstituttet:
Johan Schulze