Fakta om: Behov for selen og vitamin E hos drøvtyggere og hest

Bakgrunn
Selen og vitamin E er essensielle elementer i det antioksidative forsvaret i cellene hos dyr og mennesker. I husdyrbruket assosieres mangel på en eller begge av disse stoffene med ernæringsbetinget muskeldegenerasjon, reproduksjonsforstyrrelser, svakfødte dyr, jurbetennelse, nedsatt immunforsvar og generell utrivelighet. 

Naturlig selennivå i nordiske vekster er lavt, og drøvtyggere og hest som fôres med råvarer fra våre områder, trenger selentilskudd. Selenstatus hos dyr på utmarksbeiter er ofte bedre enn hos dyr som beiter på innmark. Dette skyldes at dyrene på utmark har tilgang til urter, busker og bark som kan inneholde noe mer selen enn kulturvekstene.

Når det gjelder vitamin E, er det vanligvis rikelig i ferskt gras og grassurfôr som er optimalt konservert. Tilskudd av vitamin E er derfor ikke nødvendig på beite eller ved fôring med ferskt gras eller godt surfôr (helst fra silo, da undersøkelser tyder på at kvaliteten er bedre og innholdet av vitamin E høyere i surfôr fra silo enn fra rundballer). Behovet for tilskudd av vitamin E ser ut til å være større om vinteren og våren når dyrene får konservert fôr enn om sommeren og høsten.

Behov
Det er ulike behov for selen og vitamin E avhengig av dyreart og fysiologisk status. Det er vanlig å løse dette ved å regne at behovet for disse stoffene per kg fôr tørrstoff er relativt konstant, slik at dyr som trenger mye fôr også får tilført mer selen og vitamin E. Det kan likevel være slik at dyr i rask vekst har et ytterligere behov. Fôrsammensetningen påvirker også behovet for selen og vitamin E. Mer umettet fett i fôret øker behovet for disse stoffene.

En kan grovt regne at behovet for selen hos drøvtyggere og hest ligger på 0,10-0,15 mg/kg totalfôr på tørrstoffbasis. En tilførsel betydelig over dette bør unngås da selen kan være toksisk.

Behovet for vitamin E (sum tokoferoler) hos drøvtyggere og hest kan regnes å være minimum 30 mg/kg totalfôr på tørrstoffbasis. Da vitamin E ikke er toksisk slik som selen, vil en høyere dosering være uproblematisk.

Kilder
Kilder for tilførsel av selen er kommersielt kraftfôr, mineralrikt tilskuddsfôr, vomkapsler med mineraler, saltslikkestein, veterinære injeksjoner, samt gras og korn som er gjødslet med selenholdig gjødsel.

Både kraftfôr, mineraltilskuddsfôr, saltslikkestein, injeksjoner og vomkaplser inneholder uorganisk selen (natrium selenitt). Gjødsling med selengjødsling (natrium selenat) fører til at plantene lager organisk selen (selen metionin) som så dyra får fra plantene. Dette siste kan være en god tilnærming som er lite utnyttet.

Organisk selen er vist å ha en bedre fordeling i dyreorganismen med blant annet høyere innhold i muskulatur og melk – og dermed være av betydning for det humane seleninntaket gjennom animalske produkter. Overdosering ved bruk av flere selenkilder bør unngås da selen er meget giftig ved stor tilførsel. Saltslikkestein med mineraler er vist å gi kun marginalt selenbidrag.

Den viktigste kilden for vitamin E er ferskt eller godt konservert grovfôr. Ved ekstra behov kan E-vitamin gis som tilskuddsfôr som vanligvis også inneholder mineraler.

Tilgang
Melkekyr regnes å ha bra status av selen fordi en gjerne bruker kraftfôr i mengder som har tilpasset seleninnhold (ca 0,3-0,4 mg/kg, maks. 0,5mg/kg) til å dekke hele behovet. Kalver, ungdyr, kviger og sinkyr som har liten tilgang til kraftfôr, kan ha lav selenstatus dersom annet selentilskudd ikke gis i tilstrekkelig mengde. Oftest får melkebesetningene godt grovfôr som betyr tilfredsstillende tilførsel av vitamin E.

Ammekubesetninger har svært ofte mangel på selen og vitamin E, og kalvene er særlig utsatt. Dette skyldes begrenset bruk av kraftfôr og annet selenholdig tilskudd. Grovfôr av redusert kvalitet kan gi mangel av E-vitamin.

Dårlig selen/vitamin E-status er heller ikke uvanlig i saueholdet på hjemmefôring. Når det gjelder selen, skjer dette ved lite bruk av kraftfôr eller mineraltilskudd, og for E-vitamin ved dårlig grovfôrkvalitet. På utmarksbeite får dyrene vanligvis dekket selenbehovet gjennom relativt selenrike urter etc, og ferskt gras gir dekning av E-vitamin.

Det er viktig å være klar over at lokalprodusert kraftfôr som for eksempel havre til hest, ikke er en tilstrekkelig kilde for selenbehovet.

Måling av dyrenesstatus
Veterinærinstituttet regner at optimal selenkonsentrasjon i helblod hos drøvtyggere og hest ligger på 0,10- 0,15 mg/ml blod.

Nivået av vitamin E i blodplasma bør være over 2,0 mg/ml hos drøvtyggere, og hos hest regnes over 1,0 mg/ml som tilfredsstillende.

Disse nivåene gjelder for alle aldere og ulike produksjoner, bortsett fra vitamin E hos nyfødte dyr som ofte viser noe lavere normalnivå på grunn av begrenset overgang i fosterlivet.

Kontaktperson Veterinærinstituttet
Aksel Bernhoft