Fakta om: Blåtunge

Viruset overføres fra dyr til dyr med blodsugende sviknott (slekten Culicoides), og sykdommen har derfor en sesongmessig opptreden, med flest tilfeller på høsten. Hunnsviknotten trenger blod for å legge egg. Den har et blodmåltid ca. hver tredje dag under optimale betingelser, og en voksen sviknott lever i 10 til 30 dager avhengig av temperatur.

Lave temperaturer og frost vil ta livet av voksen sviknott. Sviknott overlever vinteren som larve og det overføres ikke blåtunguvirus fra en sviknott-generasjon til neste. Det er påvist tre ulike arter sviknott som overfører blåtungevirus serotype 8 i Europa. Ulike undersøkelser har vist at Norge har disse sviknottartene. Les mer om sviknott og Veterinærinstituttets undersøkelser.

Utbredelse
Blåtunge finnes på alle kontinenter. På slutten av 1990 årene ble blåtunge endemisk i en del europeiske middelhavsland. I august 2006 ble sykdommen for første gang påvist i Holland. Siden har sykdommen spredt seg til en rekke Mellom- og Nord-Europeiske land. I alt ble ca 2000 besetninger smittet med blåtungevirus serotype 8 i 2006. Etter noen måneder uten smitteoverføring til nye besetninger vinteren og våren 2007, startet epidemien opp igjen i mai og fikk en nærmest eksplosjonsartet utberedelse. Det endte opp med ca. 45000 smittede besetninger i 2007.

Danmark påviste ett tilfelle i en sauebesetning høsten 2007. I 2008 kom det en inaktivert vaksine mot blåtungevirus serotype 8 på markedet som begrenset antall tilfeller med den serotypen i Europa. Blåtunge spredte seg allikevel til Danmark og Sverige. Danmark påviste i alt 15 smittede storfebesetninger på Jylland, de fleste av besetningene hadde dyr med symptomer.

I Sør-Sverige ble blåtunge påvist i 28 besetninger, kun ett storfe har hatt antydning til symptomer på blåtunge. Begge land har nå vaksinert store deler av storfe- og småfepopulasjonene i restriksjonsbelagte områder. Ved siden av tap i form av sykdom og dødsfall medfører restriksjoner på livdyromsetning store økonomiske konsekvenser.

Beskrivelse av sykdommen
Blåtunge forårsakes av et såkalt orbivirus. Minst 24 varianter (serotyper) av blåtunge-virus er påvist. Viruset overlever ikke ute i naturen, men overlever i sviknott og inntil én måned i sau og inntil to måneder i storfe. Blod, sæd og avkom fra infiserte dyr kan inneholde virus.

Blåtunge rammer i første rekke sau og storfe, men andre drøvtyggere som geit, ville hjortedyr, kamel og lama smittes. Storfe viser i mindre grad kliniske symptomer sammenlignet med sau, men utgjør det viktigste reservoaret for virussmitte. Etter en inkubasjonsfase på 5-15 dager vil sau få høy feber (40,5 – 41,0 ºC), den mister matlysten og blir nedstemt. Ødemer i hodet og ører, med betennelse og sår i munn og neseslimhinner med sikling og neseflodd samt øyebetennelse er vanlige symptomer ved blåtunge. I tillegg kan dyra bli halte på grunn av forfangenhet og betennelse i klauvranden. Drektige sauer kan abortere. Dødeligheten kan bli mer enn 30 % i enkelte flokker, men er vanligvis mye lavere.

Hos storfe er inkubasjonstiden den samme som hos sau og symptomene er til dels like, men de er ikke så uttalte som hos sau. Utslett og sår på spenehud som er utsatt for direkte sollys, er ofte observert på kyr. Det siste utbruddet av blåtunge serotype 8 i Europa har det vært mer symptomer og et alvorligere sykdomsbilde hos storfe enn det man har sett tidligere. Symptomene kan forveksles med munn- og klauvsjuke, munnskurv (ectyma), fotråte, fotosensibillisering eller BVD.

Diagnostikk
I tillegg til kliniske symptomer baserer diagnosen seg på påvisning av virus (dyrking av virus, PCR-undersøkelser) og påvisning av antistoff hos dyret (blokkerings-ELISA).

Forebygging og kontroll
Blåtunge er en meldepliktig A-sykdom i Norge. Forekomst av eller mistanke om slike sykdommer må rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. Mattilsynet har utarbeidet en bekjempelsesplan for blåtunge og Norge er i ferd med å etablere en ny blåtunge-forskrift som er en gjennomføring av forordning (EF) nr. 1266/2007. Den pålegger medlemslandene å opprette risikosoner (100 km i radius) og observasjonssoner (50 km utenfor risikosonene) rundt infiserte dyrehold.

Forebyggende tiltak er vanskelig da smitten er vektoroverført. I sviknottsesongen anbefales det å sette dyra inn og benytte insektisider i målrettet og begrenset omfang. Nedslakting av syke dyr gjøres kun av dyrevernmessige grunner. Vaksinering har vært benyttet i noen middelhavsland med god effekt, og mange EU-land satte i gang vaksinering mot blåtungevirus serotype 8 med inaktivert vaksine i 2008. Vaksinering er imidlertid ressurskrevende, og man må regne med å vaksinere minst 80 % av mottakelige husdyr hvert år i minst 3 år for å få bukt med sykdommen.

Se brosjyre med bilder av sykdomstegn for blåtunge på storfe og småfe (pdf)

Kontaktpersoner ved Veterinærinstituttet:
Ståle Sviland

Tormod Mørk