Hjem / Faktabank / Alle faktaark / Aflatoksiner
19.09.2011 15:03
Aflatoksiner er muggsoppgifter som lages av muggsoppene Aspergillus flavus og A. parasiticus. Dette er varmekjære sopper som normalt trives best i tropiske områder. Aflatoksiner finnes derfor først og fremst i importerte matvarer.
Det finnes flere ulike aflatoksiner, men de vanligste er variantene B1, B2 , G1 og G2. Aflatoksin B1 er både den giftigste og den vanligste av aflatoksinene. Aflatoksin B2 og G2 forekommer bare i små mengder, og sjelden eller aldri uten at også B1 er tilstede. G1 kan forekomme i tilsvarende mengder som B1, men ikke uten at B1 er tilstede. I tillegg kan man finne aflatoksin M1 i melk når drøvtyggere har fått i seg B1. M1 dannes da fra Aflatoksin B1 i vommen hos drøvtyggerene.
Grenseverdier
Det er innført grenseverdier for aflatoksiner i nøtter, frukter og korn beregnet på humant konsum, på 4 µg/kg for summen av aflatoksin B1, B2, G1 og G2. Innholdet av aflatoksin B1 ikke skal være høyere enn 2 µg/kg. Det er noe høyere grenseverdier for varer som skal bearbeides videre.
Forekomster
Aflatoksin er svært ujevnt fordelt i matvarer, og en liten andel av prøvene trekker gjennomsnittsverdiene betydelig opp. Aflatoksiner er ekstremt ujevnt fordelt også i et parti. Det kan for eksempel finnes i høye konsentrasjoner i en enkelt nøtt som er infisert av soppen (13 000 mg/kg er påvist), mens det i de andre nøttene ikke finnes noe toksin. Denne ujevne fordelingen gjør at det er vanskelig å ta ut representative prøver for kontroll.
Nøtter
Aflatoksin er ikke uvanlig i ulike typer av nøtter som peanøtter, paranøtter, pistasjnøtter og hasselnøtter. Soppene som danner aflatoksin infiserer vanligvis nøttene ute på feltet, ofte i forbindelse med innhøsting. Mekaniske skader og insektsskader på nøttene gjør det lettere for muggsoppen å infisere nøttene.
Det har vært mye oppmerksomhet rundt aflatoksin i pistasjnøtter. Det ble stadig påvist aflatoksin i pistasjnøtter fra enkelte land, og EU innførte krav om kontroll av alle partier som blir importert. I et enkelt prosjekt fant Veterinærinstituttet aflatoksin i 1 av 9 analyserte prøver fra importerte partier. Meldinger fra andre land viser også at en stor andel av pistasjenøttene kan inneholde aflatoksin, spesielt pistasjnøtter fra Iran.
Fiken
Aflatoksin er vanlig også i fiken. Soppen infiserer gjerne frukten under innhøstingen. Fiken-aflatoksin har den spesielle egenskap at det fluoriserer, noe som benyttes til en kontrollmetode der fluoriserende fikener kan sorteres bort. Metoden virker bare på fiken som ikke har ligget i sollys, da fluorescensen avtar med sollys uten at aflatoksinene forsvinner.
Andre matvarer
I tropiske områder er mais en viktig kilde til aflatoksin. Spesielt ser maisen i Afrika ut til å være utsatt, men det kan være betydelige konsentrasjoner av aflatoksin i mais også fra Amerika og Asia. Bortsortering av synlig misfarget mais ser ut til å redusere humant inntak, men dette er ikke tilstrekkelig for å unngå eksponering. Betydelige mengder av aflatoksin er også påvist i lokalt produserte alkoholholdige drikkevarer som er basert på mais.
Toksikologi
Muggsoppgiften Aflatoksin ble oppdaget i England i 1960, etter en massedød av kalkuner som hadde fått peanøttmel i fòret. Kalkunene hadde store blødninger i leveren.
Aflatoksin er akutt levertoksisk også for andre arter, og i 2004 ble flere hundre mennesker i Kenya innlagt på sykehus med akutt leversvikt. I verdensdeler med god økonomi og stor tilgang på mat er det ikke rapportert om slike akutte forgiftninger med aflatoksiner hos mennesker.
Aflatoksin B1 regnes for å være en av de mest potente leverkreftframkallende stoffet man kjenner til. Det anses ikke at det finnes en terskeldose for effekt (en minste dose som har effekt), men at en hver mengde aflatoksin medfører en liten økning i risiko for kreft. Det er derfor ønskelig å holde eksponeringen så lav som mulig. Effekten av aflatoksin forsterkes av en samtidig infeksjon med hepatitt B.
Aflatoksin er også akutt immunotoksisk, og svekker spesielt det cellulære immunforsvaret.
Kontaktpersoner Veterinærinstituttet:
Gunnar Sundstøl Eriksen