Hårløs elg
Elg med større eller mindre grad av håravfall blir observert i stadig flere kommuner på Østlandet. Håravfallet skyldes i de fleste tilfellene at dyra har hatt utrolig mengder med hjortelusflue på seg. Det finnes imidlertid flere årsaker til håravfall på elg, så det at en observerer en slik elg betyr ikke nødvendigvis at hjortelusflua har kommet til området.
Den kommunale viltforvaltningen står ovenfor en vanskelig oppgave når de i hvert enkelt tilfelle skal vurdere hva som må gjøres med en elg med håravfall. Til hjelp i denne oppgaven har Seksjon for vilthelse laget et sett med anbefalinger.
Hittil har Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt fått meldinger om at slike elger er sett i Østfold (Rømskog, Våler og Skiptvet), Akershus (Aurskog-Høland, Nes, Eidsvoll, Ullensaker, Nannestad og Nittedal), Oslo, Hedmark (Eidskog, Kongsvinger, Sør-Odal, Stange, Åsnes, Våler og Rendalen), Oppland (Østre Toten og Lunner) og Buskerud (Øvre Eiker). I tillegg har elg med håravfall blitt observert i Skaun i Sør-Trøndelag, Grong i Nord-Trøndelag og Tvedestrand i Aust-Agder.
Hva vi foreløpig vet
Veterinærinstituttet har hittil undersøkt seksten dyr med håravfall. Felles for disse er at de har håravfall langs sidene, på buken og på halsen, mens det er rester av behåring på oversiden av hodet, ryggen og nederst på beina. Den hårløse huden er dekket med brunlig flass og i regelen fortykket. De gjenværende hårene løsner svært lett, og det finnes i regelen utrolige mengder med hjortelusfluer sittende i pelsen.
Undersøkelsene viser at dyra har en moderat hudbetennelse typisk for parasittangrep, samt en varig tilbakedanning og ødeleggelse av hårsekkene. Det har ikke blitt funnet bakterier, andre parasitter eller mangeltilstander som kan forklare bildet. Konklusjonen er altså at håravfallet i de aller fleste tilfellene skyldes de voldsomme mengdene med hjortelusfluer.
To unge elgokser fra Rendalen hadde imidlertid ikke hjortelusfluer på seg. Når det gjelder disse har vi en teori om at de kan ha vandret nordover fra områder hvor det er mye hjortelusflue. De kan dermed ha hatt rikelig med hjortelusfluer på seg i fjor vinter, slik at håravfallet faktisk skjedde for et år siden.
En elg som ble skutt i Skaun ble undersøkt ved Veterinærinstituttet i Trondheim. Den hadde et noe annerledes håravfall enn det en har sett hos elg på Østlandet. Elgen hadde ikke hjortelusfluer på seg, men derimot store mengder med pelsmidd ( Chorioptes). Ei hårløs elgku som nylig ble avlivet i Tvedestrand er obdusert av lokal veterinær. Prøver fra denne elgen blir analysert ved Seksjon for vilthelse. Vi tror håravfallet på denne elgen må være forårsaket av noe annet enn hjortelusflua.
Hva skal man gjøre?
Når man ser elg med håravfall over store deler av kroppen, bør man melde fra til de kommunale viltmyndighetene. Disse må vurdere hva som skal gjøres i hvert enkelt tilfelle.
Seksjon for vilthelse anbefaler at
1. elg som har håravfall over store deler av kroppen og har avvikende oppførsel som indikerer sykdom og/eller er avmagret bør avlives, så sant det ikke dreier seg om en ku med kalv
2. elgku som har kalv og vurderes til å være i stand til å ta seg av denne, får leve, men holdes under oppsikt.
3. elg som har alvorlig håravfall, men ikke viser tegn til almenpåkjenning eller alvorlig avmagring, får leve over sommeren, men holdes under oppsikt. Slike dyr bør tas ut i forbindelse med jakta, da de sannsynligvis vil få problemer til vinteren.
I hvert enkelt tilfelle må en altså vurdere hvorvidt dyret lider som følge av sykdom og/eller avmagring og om det er mulig å holde dyret under oppsikt, slik at det kan tas ut før vinteren.
Vi i Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt synes det er viktig at dyr som avlives på grunn av håravfall blir skikkelig undersøkt, slik at man kan fastslå om det er hjortelusflua som er årsaken. Spesielt gjelder dette dyr fra områder der man ikke har sett problemet tidligere. Dette fordi slike helseproblemer nødvendigvis må få konsekvenser for den lokale forvaltningen av elgstammen. Best og sikrest resultater får vi om hele dyr sendes inn til undersøkelse på Veterinærinstituttet. Undersøkelsene bekostes av Veterinærinstituttet. Innsenderen må selv ordne og finansiere inntransport av kadaveret.
Smittefare til dyr og mennesker
Hjortelusflua svermer i august, september og oktober. Når den først har satt seg på et dyr, så slipper den vingene og graver seg ned i pelsen. Der lever den gjennom vinteren og produserer pupper. Puppene faller til bakken og klekkes først neste høst. Utover våren og sommeren dør de overvintrede hjortelusfluene, slik at elgen får stadig færre insekter på seg. En elg med hjortelusfluer representerer altså ingen direkte fare for overføring av hjortelusfluer til folk eller andre dyr. Smittefaren ligger i at hjortelusfluene i pelsen produserer pupper som blir til neste generasjon med fluer.
Vi har funnet at hjortelusfluer i Aurskog-Høland har med seg bakterien Bartonella schoenbuchensis. Denne bakterien kan muligens gi langvarige kløende knuter når mennesker blir bitt av hjortelusfluer. Men – vi har ingen indikasjoner på at kjøtt fra elg med hjortelusfluer er uegnet som menneskeføde. Kjøtt fra ellers friske elg med håravfall skal altså behandles akkurat slik man bruker å behandle elgkjøtt.
