Fakta om: Raslesjuke

Årsak
Klostridier er gram-positive, sporedannende stavbakterier som kun vokser anaerobt (uten lufttilgang). Evnen til å danne sporer (overlevelsesform) gjør at bakteriene er meget motstandsdyktige mot ytre miljøpåvirkning og kan overleve i årevis ute i naturen.

Man skiller mellom to ulike former for klostridieinfeksjoner når det gjelder raslesjuke. Den ene formen, som kalles miltbrannsemfysem, skyldes Cl. chauveoi som gir koldbrann med gassdannelse i muskulaturen fortrinnsvis i lårmuskulatur, tunge, svelg, mellomgulv og hjertemuskulatur. Denne tilstanden rammer i første rekke storfe, men kan også påvises hos sau.

Den andre formen betegnes malignt ødem og kjennetegnes ved karakteristisk betennelse og gassdannelse i underhuden og forårsakes av en rekke klostridiearter, men hos storfe er det Cl. Septicum, Cl. oedematiens og Cl. perfringens, som hyppigst er årsak til denne formen.

Ofte kan symptomer og sjukdomsforløp for de to sjukdommene være svært like, slik at det er påvist årsaksagens som avgjør hvilken form det er.

Forekomst og smittekilder
Begge former er utbredt over hele verden. Miltbrannsemfysem er begrenset til visse, lokale geografiske områder, og kan opptre med forholdsvis mange sjukdomsutbrudd innen en kort tidsperiode, spesielt i flomutsatte områder.

Jord er smittereservoaret for klostridier. De to sjukdommene overføres ikke ved smitte fra dyr til dyr.

Ved miltbrannsemfysem blir bakterien tatt opp i fordøyelsessystemet via fôr forurenset med jord. Sår i slimhinnene fører bakteriene over i blodbanen som transporterer dem til muskulaturen. Hvordan sjukdommen oppstår, er ikke helt forstått, men det antas at bakterier (sporer) som ligger i ro i muskulaturen, kan aktiveres av f. eks en muskelskade som får bakterien til å begynne å formere seg.

Det er i første rekke storfe og sau som rammes, og storfe i alderen 6 måneder til 2 år er mest utsatt. Det er større risiko for sjukdommen i den varme årstiden når dyra går på beite.

Malignt ødem er en typisk sårinfeksjon, der dype stikksår i skadet vev gir gode vekstvilkår for klostridier. Sprøytestikk i forbindelse med behandling og vaksinasjon kan forårsake sjukdommen. Ureint dyrehold øker sannsynligheten for sårinfeksjoner. Vanligvis opptrer sjukdommen sporadisk ved at kun ett dyr i flokken blir sjukt, men besetningsutbrudd kan forekomme. Alle husdyrarter i alle aldere er mottakelig for sjukdommen.

Kliniske symptomer og sjukdomsforløp
Ved miltbrannsemfysem ses ofte plutselige dødsfall uten forutgående sjukdom. Typiske symptomer er uttalt halthet med tydelig hevelse i lårmuskulaturen eller eventuelt i andre muskelgrupper. Hevelsen er varm og smertefull på et tidlig stadium, men blir etter hvert kald og følelsesløs. Huden i hevelsesområdet blir misfarget og pergamentaktig. Dyra slutter å ete, de viser en tydelig påkjent allmenntilstand, vanligvis med feber og høy puls. I en del tilfelle kan tunga eller hjertemuskulaturen være angrepet. Dyra dør i løpet av 1/2 til 1 1/2 døgn etter at symptomene oppstod. Nær 100 % av de sjuke dyra dør av sjukdommen.

Ved malignt ødem oppstår det tydelig hevelse i området rundt det infiserte såret 1 til 2 døgn etter infeksjon. Hevelsen kan bre seg ut i underhuden til større deler av kroppen. Hevelsen kan inneholde gass som gir en spesiell lyd ved berøring. Dyra er tydelig påkjente med høy feber og opphørt etelyst. Muskelskjelvinger og halthet er ofte til stede. Dyra dør i løpet av ett til to døgn etter observasjon av de første symptomene.

Giftproduksjon fra klostridiene fører til stor vevsskade og koldbrann i betente områder og det er giftproduksjonen som forårsaker plutselige dødsfall.

Obduksjonsfunn
Ved miltbrannsemfysem er angrepne muskelgrupper mørkerøde til svarte og oppsvulmede, snittflaten virker tørr og kan ha et metallisk skinnende utseende ved ferske snitt og de avgir en harsk lukt. Blodfarget væske som kommer fra muskulaturen vil ofte inneholde gassbobler. I tillegg kan det være varierende grad av forandringer i indre organer.

Ved malignt ødem er det vanligvis koldbrann i huden på angrepne områder med tydelig hevelse i underhuden og vev som grenser til de betente områdene. Disse områdene inneholder rikelig med gul-rød væske som kan en tyntflytende til gelatinøs konsistens. Væsken inneholder som regel gassbobler.

Diagnose
Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomer, obduksjonsfunn og bakteriologisk dyrkning fra infisert muskulatur eller bindevev.

Behandling
Når dyra først har fått symptomer er det som regel for sent med behandling. Store doser med penicillin kan eventuelt forsøkes.

Forebyggende behandling med vaksinering av friske dyr i samme besetning bør starte så fort som mulig. I tillegg kan man gi forebyggende penicillinbehandling. I områder der man vet at miltbrannsemfysem forekommer, bør man vaksinere alle ungdyr i alderen 3 -6 måneder. I tillegg bør alle dyr i besetningen revaksineres årlig før beiteslipp.

Har sjukdommen oppstått på beite, bør andre dyr på samme beite flyttes til andre beiteområder.

Kontaktperson ved Veterinærinstituttet:
Ståle Sviland