Fakta om: Tularemi (harepest, lemenpest)

Årsak
Tularemi forårsakes av den intracellulære bakterien Francisella tularensis. Bakterien forekommer i form av flere ulike underarter. I Europa dreier det seg om underarten Francisella tularensis holoarctica eller type B. Francisella-bakterien er svært smittsom og kan overleve lenge i miljøet, eksempelvis i vann og gjørme.

Smitteoverføring
Francisella tularensis kan overføres gjennom direkte kontakt med sjuke eller døde dyr, innånding av aerosoler, konsum av infisert vann og kjøtt, eller via blodsugende insekter (vektorer) som mygg og flått.

Mottakelighet og sjukdomsutvikling
Infeksjonen er påvist hos mer 200 ulike dyrearter (pattedyr, fugler, amfibier), men mottakeligheten for infeksjon og bakteriens evne til å fremkalle sjukdom varierer sterkt mellom de ulike dyreartene. Haredyrene og enkelte gnagere (hvite mus, marsvin) er svært mottakelige og følsomme, og vil normalt dø av blodforgiftning kort tid etter infeksjon.

Rotte, europeisk bever, ekorn, mange gnagere, sau og menneske er mottakelige, men mindre følsomme, og vil normalt ikke dø av infeksjonen.

Rovdyr, storfe, hest og andre arter er generelt lite mottakelige, og lite eller ikke følsomme, og utvikler sjelden sjukdom.

Smittede harer dør vanligvis i løpet av et par døgn og blir funnet døde i terrenget. Det hender imidlertid at harer uten vesentlige symptomer (tidlig infeksjonsfase), eller som viser symptomer på sjukdom (går tregt i los), blir felt under jakt.

Vi har liten kunnskap omkring betydningen av tularemi hos gnagere her i landet. Sjukdommen er imidlertid registrert hos lemen, og flere gnagere som lemen, markmus, vånd, klatremus og bever vil trolig kunne utgjøre et smittereservoar for Francisella.

Diagnostikk
Harer som dør av tularemi har et lite spesifikt obduksjonsbilde. Det ses moderat svullen lever og milt, og av og til små fokale nekroser i leveren. Det sikreste og mest konstante obduksjonsfunnet er fokale nekroser i beinmargen. Histologisk ses fokale, reaksjonsløse nekroser i organene. Dyrking av bakterien er komplisert, og forbundet med betydelig fare for smitte til laboratoriepersonell. Diagnosen bekreftes derfor ofte gjennom immunologisk (immunhistokjemisk) påvisning av Francisella tularensis i dyrenes vev.

Dyrking av Francisella tularensis bør kun gjøres ved spesialiserte laboratorier der man kan ta hensyn til smittefare for menneske, og hvor man har mulighet til å identifisere bakterieisolatene ved hjelp av genteknologiske metoder som PCR. Bakteriologisk og immunhistokjemisk undersøkelse av prøver fra dyr for påvisning av Francisella tularensis utføres ved Veterinærinstituttet i Oslo.

Epidemiologi
I Norge diagnostiseres tularemi sporadisk hos hare. Sjukdommen opptrer normalt om høsten, og gjerne i år med store smågnagerbestander.

Human sjukdom ses vanligvis i form av små utbrudd, f. eks. knyttet til forekomst av døde smågnagere i brønnvann. I andre tilfeller kan smitteoverføringen tilbakeføres til håndtering av infiserte hareslakt.

I Sverige og Finland opptrer det enkelte år store utbrudd med mange diagnostiserte tilfeller både hos hare og menneske. De svenske utbruddene er i stor grad knyttet til smitteoverføring via mygg.

Tularemi hos menneske
Symptomene varierer med smittemåte. Innånding kan gi symptomer på lungebetennelse, mens mitte gjennom mat og vann gir diaré, kvalme og magesmerter. Ved smitte via hud oppstår det gjerne lokal hudbetennelse og hovne lymfeknuter, fulgt av feber, hodepine og brekninger.

Inkubasjonstiden er 2–10 dager, vanligvis 3–5. Det skal svært få bakterier til for å gi sykdom.

Sykdommen forebygges gjennom forsiktighet ved kontakt med syke/døde gnagere og hare. Jegere er spesielt utsatt. Generell beskyttelse mot mygg og flåttbitt anbefales. Vaksine er tilgjengelig for særlig utsatte personer, for eksempel laboratoriepersonell. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

Les mer om tularemi hos menneske hos Nasjonalt folkehelseinstitutt: www.fhi.no

Hva gjør Veterinærinstituttet?
Veterinærinstittuttet har et nasjonalt ansvar for sjukdomsdiagnostikk på viltlevende dyr, inkludert hare.

Kontaktpersoner ved Veterinærinstituttet
Kjell Handeland
Berit Djønne