Fakta om: Postweaning Multisystemic Wasting Syndrome (PMWS)

Hva forårsaker sjukdommen?
Årsaksforholdene ved PMWS er fortsatt uklare og omdiskuterte, men det er internasjonal enighet om at porcint circovirus type 2 (PCV2) må være tilstede for at lidelsen skal utvikles. Det er imidlertid kun et fåtal av de infiserte grisene som utvikler PMWS.

PCV2 smitter ikke til mennesker eller andre dyrearter enn svin. Viruset kan holde seg infektivt i lang tid utenfor grisen. Det er motstandsdyktig overfor uttørring, relativt varmestabilt og tåler pH ned mot 3.

Nyere forskningsresultater, blant annet fra Sverige og Norge, indikerer at ulike stammer av PCV2 har ulik evne til å forårsake sjukdom. Det forskes også på å avklare om utbrudd av PMWS utløses av samspill med et hittil ukjent smittestoff.

Forekomst av viruset
PCV2 er svært utbredt hos griser over hele verden. Vi har ingen systematisk dokumentasjon over utbredelsen av PCV2 hos griser her i landet, men spredte serologiske undersøkelser indikerer at viruset er vanlig også i norske besetninger. Lidelsen PMWS kan opptre i alle kategorier besetninger uavhengig av besetningsstørrelse og generell helsestatus.

Disponerende faktorer
PMWS oppstår hyppigst i besetninger hvor grisene i tillegg til infeksjon med PCV2 utsettes for stress som svekker immunsystemet. En lang rekke faktorer påvirker grisenes immunsystem eller smittepresset, og derved sjukdomsbildet; lite råmelk, tidlig avvenning, mye flytting og blanding av griser, stor dyretetthet, kontinuerlig produksjon, dårlig klima, andre infeksjoner.

Smittespredning
PCV2 spres først og fremst ved direkte kontakt mellom griser. Viruset påvises hyppig i tonsiller og neseslimhinne. Infiserte griser kan være viremiske i mange uker, og de skiller ut virus via avføring, urin, slim og sæd. Grisene kan smittes fra mora allerede i fosterlivet eller under fødselen. Smitte kan spres med redskaper, støvler, klær og biler forurenset med infisert møkk eller slim. Fugler og gnagere kan trolig også spre smitten.

Hvordan arter sjukdommen seg?
Sjukdomsbildet ved PMWS er lite spesifikt og varierer mye fra besetning til besetning og fra dyr til dyr. Lidelsen rammer avvennings- og slaktegriser i alderen 5-16 uker. De første symptomene opptrer vanligvis 3-4 uker etter avvenning. Grisene blir utrivelige, mister matlysten, vokser dårlig, blir raskt tynne (”skarpe over ryggen”) og langbustete med innsunkne flanker (Bilde 1).

De blir etter hvert bleke, og enkelte blir gulaktig misfarget. I enkelte besetninger domineres sjukdomsbildet av uttalt pustebesvær og hoste, mens det i andre besetninger preges av diaré. Kroppslymfeknutene, særlig lymfeknutene i lysken, blir tydelig forstørret. Sjukdommen kan ramme 5-50 % av grisene i aktuell aldersgruppe, og en stor andel (20-80 %) av de sjuke grisene dør, ofte som følge av generell svekkelse og sekundær infeksjon med andre bakterier og virus.

Problemene i en besetning er angitt å kunne vare i 6-12 måneder før de avtar gradvis. Det oppstår sjelden nye tilfeller hos griser over 30 kg. Det er viktig å merke seg at i besetninger med generelt god helse og gode miljø- og driftsforhold kan sykdomsforandringer som indikerer PMWS opptre sporadisk hos enkeltgriser uten at det oppfattes som et besetningsproblem som gir grunnlag for å stille besetningsdiagnosen PMWS (se nedenfor).

Hvordan stilles diagnosen?
Sjukdomsbildet ved PMWS er så uspesifikt og varierende at det er umulig å stille sikker diagnose kun ut fra det en observerer i besetningen. Ved mistanke om PMWS skal det alltid sendes materiale til laboratorieundersøkelser. Det er internasjonalt enighet om at alle de tre kriteriene nedenfor må være oppfylt for at diagnosen PMWS kan stilles på besetningsnivå:

1. Symptomer: Markert økning i forekomsten av avmagring og utrivelighet samt økt dødelighet hos 5-16 uker gamle griser.
2. Obduksjonsfunn: Kadaver med forstørrede lymfeknuter hvor det ved mikroskopering påvises karakteristiske forandringer i form av tap av lymfocytter, og forøket forekomst av histiocyttære celler og/eller kjempeceller og/eller inklusjonslegemer.
3. Virus: Påvisning av PCV2 i sykdomsprosesser i lymfeknuter, lever, milt eller andre organer.

Ved mistanke om PMWS er det viktig å sende inn tilstrekkelig mange griser til obduksjon, minst 3-5, da obduksjonsfunnene kan variere mye fra gris til gris. Det kan være nødvendig med flere innsendinger.

Ved obduksjon i felten skal det til Veterinærinstituttet i Oslo sendes inn formalinfiksert og ferskt, frosset materiale fra minst to kroppslymfeknuter (for eksempel lnn inguinales superficiales og lnn subiliaci eller lnn mandibulares), krøslymfeknute, ileum, milt, lever, nyre og lunge. Hvert organ skal pakkes for seg. Ta gjerne kontakt med Veterinærinstituttet før innsending av materiale!

Differensialdiagnoser
Tilstander som kan gi et lignende sjukdomsbilde er sult, mangler ved fôret, vannmangel, magseår, koli-infeksjoner, tarmadenomatose, kronisk lungebetennelse og andre kroniske infeksjoner.

Behandling og forebyggende tiltak
Det er ingen spesifikk behandling av PMWS, men det arbeides med utvikling av vaksiner og antisera. I det forebyggende arbeidet vektlegges tiltak for å redusere grisenes generelle stressnivå, redusere smittepresset og oppnå høyest mulig hygienenivå i besetningene.

 Forebyggende tiltak ved PMWS

• Minst mulig kontakt til andre besetninger, kjøp avlsdyr fra én fast avlsbesetning, lukkede helsepyramider
• Generelt god hygiene og riktig klima
• Intern smittebeskyttelse:
  • Puljedrift med full seksjonering mellom aldersgruppene
  • Drift etter prinsippet ”alt inn - alt ut” med vask og desinfeksjon mellom innsettene
  • Små grupper (kullvis avvenning) med minst mulig kontakt mellom grisene i ulike kull
  • Minst mulig flytting og blanding av griser
  • Lukkede bingeskiller
• Rikelig tilgang på råmelk
• Kullutjevning kun ved spesielle behov og kun de første 24 t
• Avvenning tidligst ved 5 ukers alder, helst over 10 kg
• Ikke omsett griser under 25 kg

Forvaltningsmessige konsekvenser
PMWS er en C-sjukdom, men etter anmodning fra næringen har Mattilsynet inntil videre vedtatt å forvalte PMWS som en B-sjukdom, det innebærer at besetninger som får påvist lidelsen, blir pålagt offentlige restriksjoner.

Kontaktpersoner ved Veterinærinstituttet
Bjørn Lium

Torfinn Moldal