Hjem / Faktabank / Alle faktaark / Lakselus
Fakta om: Lakselus
Grafikk: A-M Kirkemo, Veterinærinstituttet
Lakselus er en naturlig parasitt på laksefisk i saltvann på den nordlige halvkule. Den fikk lite oppmerksomhet før den begynte å lage problemer for regnbueørret og laks i oppdrett i 1970-årene. Lusene spiser hud, slim og blod på fisken, og kan lage store sår hvis det mange av dem på en fisk. I 1990-årene ble det i oppdrettsområder funnet sjøørret med store mengder lus, og senere utvandrende laksesmolt med dødelige infeksjoner. Det ble klart at lakselus spredte seg ut gjennom merdene og utgjorde en trussel mot ville laksefisk også.
Figur: Lakselusas livssyklus
Lakselus er et krepsdyr, og vokser ved å skifte skall (se figur). De voksne lusene parrer seg på fisken. Hunnen slipper de befruktede eggene ned i to lange sekker som henger fra hennes genitalsegment. En hunn kan lage minst 11 par slike sekker, hver med flere hundre egg.
Egget klekkes og frigjør det første av tre frittsvømmende stadier, naupilus I. Naupilus II-stadiet blir til copepoditt, som finner og infiserer fisken. I disse stadiene, som kan vare i flere uker ved lave temperaturer, kan lusene spre seg over mange kilometer. De følgende stadiene, chalimus 1-4, henger i en tråd som er festet i fiskehuden. Preadult 1 og 2 og voksne lus beveger seg rundt på fisken, og det er disse som gjør størst skade. Skadene som fisken påføres avhenger også av antall parasitter per fisk, og vertens størrelse og allmenntilstand.
Behandling
I oppdrettsanlegg behandles fisken mot lus ved hjelp av kjemiske midler eller leppefisk. Medikamentene tilsettes enten i fôret eller gis som bad. ”Badet” lages ved å dekke til nota med en hel presenning eller ”skjørt”, der bare sidene av nota dekkes til. Pyrethroider, organofosfater eller hydrogenperoksyd doseres så direkte i vannet. Badebehandling gjøres også i brønnbåt. Emamektin benzoat har i de siste årene vært det eneste virkestoff som gis gjennom fôret, og er et middel som dreper lus av alle stadier også i en lang periode etter at behandlingen er avsluttet. På grunn av økende problemer med lus som er resistente mot dette middelet er det den siste tiden tatt igjen i bruk midler i gruppen flubenzuroner. Disse midlene hemmer lusenes skallskifte og har en mer kortvarig effekt. De virker ikke mot voksne lus, og er vanskeligere å bruke ved lave sjøtemperaturer.
Resistens utvikles når en populasjon av lus gjentatte ganger blir behandlet med for lite legemiddel, slik at noen overlever hver gang. Dette gir en seleksjon av lus som tåler mer virkestoff, og derfor vil genene som koder for slik toleranse spre seg i populasjonen. I Norge forekommer det nå resistens mot flere av de godkjente legemidlene mot lakselus.
Ved et varierende antall oppdrettsanlegg tilsettes rensefisk i merdene for å kontrollere lakselus. Disse fiskene tilhører en vanlig norsk fiskefamilie, ”leppefisk”. Disse fiskes levende og settes i merdene, der de spiser lusene av laksen.
I norske oppdrettsanlegg står det til enhver tid 300-400 millioner laksefisk som er gode verter for lakselus. Dette er antakelig 100 ganger flere enn den samlede ville bestanden av laksefisk i norske kystfarvann. Selv med beskjedne antall lus per oppdrettsfisk vil dermed den totale produksjonen av lakselus på disse være mye høyere enn på vill fisk, og disse lusene vil utgjøre et enormt smittepress mot ville laksefisk.
Les mer på Veterinærinstituttets temasider om lakselus
Kontaktpersoner Veterinærinstituttet:
Randi Grøntvedt
