Fakta om: Infeksiøs anemi hos hest (Equine Infectious Anemia - EIA) for fagpersonell

Ikke fagpersonell? Les den populærvitenskapelige versjonen av faktaarket

Smittestoff og smitteveier
Infeksiøs anemi skyldes et virus (equint infeksiøst anemivirus  - EIAV) som er et lentivirus i familien Retroviridae, beslektet med menneskets HIV.

Viruset smitter hester, esler og muldyr/mulesler. Viktigste smittevei er via ulike blodsugende/stikkende insekter. Sjukdommen kan dessuten smitte fra hoppe til føll i fosterlivet og via colostrum (råmelk). Smittespredning kan også skje gjennom serum og andre blodprodukter og ved gjenbruk av kanyler mv. Muligens kan virus også spres via luft, ved inhalasjon av aerosoler fra smittet hest. Smittede hester fortsetter å skille ut virus hele livet.

Virus kan overleve utenfor dyret i blod, vev og tørr møkk.

Forekomst
Sjukdommen ble første gang beskrevet i Frankrike i 1843 og forekommer i alle verdensdeler. EIA finnes endemisk i Romania og påvises jevnlig i andre europeiske land.

Sjukdommen hos dyr
Inkubasjonstiden er vanligvis 1-3 uker, men kan variere fra 3 dager til 3 måneder. Viruset gir opphav til en sterk reaksjon fra immunapparatet, både humoral og cellemediert immunrespons, og det er dette som forårsaker mange av symptomene.

EIA kan finnes i akutt og kronisk form, samt mer eller mindre symptomfrie (subkliniske) former. Den akutte formen er karakterisert av periodisk meget høy feber (40-42°C) der virus finnes i blod, appetittløshet og nedstemthet, trombocytopeni (nedgang i antall blodplater), økt puls, blodig diare, petechiale (punktformige) blødninger i konjunktiva (øyeslimhinnen) og andre slimhinner, bleke slimhinner, anemi (blodmangel), ødem (væskeansamling) under huden, ikterus (gulsott), vekttap og i alvorlige tilfeller død i løpet av 10-30 dager.

Overlever hesten, går sykdommen over i en kronisk fase med tilbakevendende feber og nedsatt allmenntilstand. Hesten kan virke noenlunde frisk mellom feberperiodene, men vil ha nedsatt prestasjonsevne på grunn av anemi. Hester med vage symptomer og subkliniske (symptomfrie) infeksjoner forekommer. Infeksjon hos drektige hopper kan føre til abort, dødfødsler og svakfødte føll.

Patologiske funn vil avhenge av sjukdommens stadium. Funnene reflekterer i stor grad skader forårsaket av dyrets immunrespons. I tillegg til symptombildet nevnt over, ses hyppig lymfadenopati, forstørret milt og lever, tydelig lobulering i leveren, trombose i små kar, bloduttredelser på innvoller og slimhinner, mononucleære celleinfiltrater i lever, binyrer, milt, lymfeknuter, lunger og meninger, og makrofager med hemosiderin i lymfeknuter, lever, milt og beinmarg. Ofte ses også glomerulonefritt.

Diagnostikk
En sannsynlighetsdiagnose kan stilles på grunnlag av kliniske symptomer og/eller obduksjon. Diagnosen verifiseres med en serologisk test for antistoffer mot EIAV (AGID - agar gel immunodiffusjonstest eller Coggins test). Det finnes også andre ELISA og PCR-metoder, men genetisk variasjon mellom virusstammer kan da være et problem.

Antistoffer kan vanligvis påvises i blod 7-14 dager (opptil 45 dager) etter infeksjon og antistoffnivået forblir høyt livet ut.

Forebygging og kontroll
Det finnes ingen effektiv behandling og ingen vaksine. Siden infiserte hester forblir virusutskillere, bør disse avlives eller isoleres helt for å hindre videre smitte.

Det bør tas forholdsregler ved import av hester som kan stamme fra områder med EIA ved at det tas blodprøve som testes for antistoff. Sykdommen er meldepliktig (B-sykdom) og skal ved mistanke umiddelbart meldes til Mattilsynet. Smittede hester vil trolig bli avlivet.

Rom der smittede hester har oppholdt seg må desinfiseres. Dette gjelder også avføring, blod og vev fra smittede hester. Virus dør ved koking > 15 minutter og er følsomt for desinfeksjonsmidler som jodpreparater, etanol, klorhexidin og hypokloritt.

Sjukdommen hos mennesker
EIA smitter ikke til mennesker.

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet får inn 10-15 prøver årlig som testes med Coggins test.  Før innsendelse av prøver for diagnostikk, ta kontakt med Veterinærinstituttets laboratorium. Til analyse behøves serum (blodprøveglass med rød kork).

Oppdatert 022012/1510/CMM