Fakta om: Chronic Wasting Disease (CWD)

Smittestoff og smitteveier
Sykdommen likner andre prionsykdommer som skrapesyke hos småfe og kugalskap (BSE) hos storfe. Utviklingen av prionsykdommene er knyttet til unormale foldinger av det cellulære prionproteinet (PrPc), et protein som normalt finnes i cellene. Kroppens egne enzymer greier ikke å bryte ned det feilfoldede prionproteinet som dermed gradvis akkumuleres i, og ødelegger, nervecellene i hjernen.

Smitteoverføringen av prionprotein CWD kan skje ved direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller ved at friske dyr kommer i kontakt med infiserte kadaver. Det antas at spytt, urin og avføring fra smitta dyr kan være smittebærende. Prionene er svært resistente mot fysiske og kjemiske påvirkninger, og beite hvor syke dyr har oppholdt seg kan være smittefarlige i inntil to år.

Forekomst
CWD ble første gang påvist hos mulhjort på en forskningsstasjon i USA i 1967. I viltlevende hjorteviltpopulasjoner i USA ble det første tilfellet oppdaget i 1981, og sykdommen er nå påvist hos viltlevende mulhjort, hvithalehjort og nordamerikansk kronhjort, hovedsakelig i statene Colorado, Nebraska og Wyoming. Sykdommen er også funnet i andre stater i USA, og i avgrensede områder i Canada. I 2005 og 2006 ble den også påvist hos viltlevende elg i Colorado. CWD opptrer også hos oppdrettshjort i USA og Canada (importert med livdyr fra USA). Sykdommen er også diagnostisert i Sør-Korea, etter livdyrimport fra Canada.

Det er vist at 0,5-5 % av dyrene i smitta områder i Nord-Amerika har utviklet CWD. I enkelte flokker er det rapportert at så mye som 30 % av dyrene har blitt rammet.

CWD er så langt ikke påvist hos hjortedyr i Europa. Det antas imidlertid at både europeisk kronhjort og elg er mottakelig for sjukdommen, mens det er mer usikkert for andre hjortedyrarter som rådyr og rein.   

Sjukdommen hos dyr
Inkubasjonstiden er vanligvis 2-4 fire år (minimum 16 måneder), og sykdommen opptrer oftest hos 3-5 år gamle dyr. De mest fremtredende kliniske symptomene er endret oppførsel og vekttap som utvikles over uker og måneder. I tillegg kan følgende symptomer observeres: tennerskjæring, sikling, ukoordinerte bevegelser og hodeskjelvinger. Ukoordinerte bevegelser og skjelvinger er mindre fremtredende enn ved skrapesyke hos sau. Pelsen kan bli tørr og bustet, men kløe er ikke vanlig. Seint i sykdomsforløpet kan dyra drikke og urinere mye, og vise tydelige nevrologiske symptomer.

Etter et sykdomsforløp som vanligvis varer i 2-4 måneder, dør dyra av utmattelse. Ulike følgesykdommer (lungebetennelse) eller skader kan forkorte sykdomsforløpet vesentlig.

Sykdommen hos mennesker
Det er så langt ikke noe som tyder på CWD-prionet har smitter til mennesker.

Diagnostikk
Diagnosen stilles gjennom påvisning av prionprotein CWD i hjerneprøver fra døde dyr. Smittestoffet kan også påvises i lymfatisk vev, før sjukdommen bryter ut (i inkubasjonstiden).

Forebygging og kontroll
I USA og Canada er det etablert overvåkingsprogrammer for CWD som omfatter undersøkelse av hoder (hjerne) fra ulike ville hjortedyr, og fra hjort i oppdrett. I Europa ble det i regi av EU gjennomført (2006-2007) større screeninger av hjernevev fra hjort felt under jakt.

I Norge ble det i den forbindelse undersøkt 600 viltlevende hjort. I tillegg finnes det et norsk overvåkingsprogram for CWD, finansiert gjennom Mattilsynet. Programmet omfatter CWD-undersøkelse av ville hjortedyr og hjort i oppdrett, eldre enn 18 måneder, som kommer inn til obduksjon ved Veterinærinstituttet.

Les mer om resultatene fra det norske overvåkingsprogrammet på Veterinærinstituttet sin hjemmeside www.vetinst.no.  

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet utfører, på vegne av Mattilsynet, laboratoriediagnostikken i det norske overvåkingsprogrammet for CWD.

Oppdatert mars 2012/1510/KH