Fakta om: Rabies

Smitteoverføring og smittemåte
Rabies, eller hundegalskap, er en hjernebetennelse (encefalitt) som forårsakes av rabiesvirus – et rhabdovirus som tilhører slekten Lyssavirus. Smitte skjer ved bitt eller overføring av virusholdig spytt til sår ved slikking, eller i svært sjeldne tilfeller ved inhalasjon (i flaggermusgrotter). Alle varmblodige dyr er mottakelige for sykdommen.

Det er beskrevet flere genotyper av Lyssavirus. Genotype 1 er årsak til klassisk rabies.  Denne genotypen er knyttet til spesifikke rovdyr (hund, rev, mårhund m.fl.) som fungerer som smittespredere og reservoar for viruset. I tillegg finnes det flere genotyper av Lyssavirus som forekommer hos flaggermus. Det er svært sjelden at flaggermusvirusene smitter til andre dyrearter, men de kan smitte til menneske under spesielle forhold.

Forekomst
Klassisk rabies finnes på alle kontinenter unntatt Australia/Oceania, men har ikke med sikkerhet blitt påvist hos dyr i fastlands-Norge. Rabies forekommer på Svalbard der sjukdommen ble påvist for første gang i 1980. Da opptrådte det et epidemisk utbrudd hos polarrev.  Det ble også påvist enkelte tilfeller hos rein og ett tilfelle hos sel. Senere er det bare påvist sporadiske tilfeller enkelte år frem til 2011, da det igjen opptrådte et epidemisk utbrudd på polarrev og med flere tilfeller hos rein. Sverige har vært fri for rabies siden 1886.

Finland hadde et utbrudd i sørøstlige deler av landet i 1988 hvor mårhunden spilte en viktig rolle. Utbruddet ble stoppet med åtevaksinasjon. I Finland er det også det siste ti-året påvist tilfeller på importerte dyr (hest i 2003 og hund i 2007). Siden utbruddet i 1988 har Finland gjennomført årlig åtevaksinasjon langs grensen mot Russland i sør. Åtevaksinen stimulerer en immunrespons som beskytter dyra mot rabies. Dette gjør Finland til en god buffersone for Norge og Sverige. Russland og Baltikum har derimot høy forekomst av rabies både hos vilt og husdyr.

Viktige vertsdyr
I Europa er rødrev det viktigste reservoaret for rabiesvirus. Også mårhunden kan utgjøre et reservoar der den får anledning til å etablere tette bestander. Mårhund finnes i tette bestander i Finland, men har så langt ikke klart å etablere seg i Norge (uønsket art).

De norske populasjonene av rødrev, fjellrev og ulv er geografisk adskilt fra rabiesinfiserte områder, og spredning kan derfor bare skje ved at dyr vandrer over lange distanser fra infiserte områder. Risikoen for innførsel av rabies med ville dyr til fastlands-Norge via Finland og Sverige anses som liten på grunn av den gunstige situasjonen og gode beredskapen i disse landene. Men grenseområdet mot Russland representerer en viss fare for introduksjon av rabies via innvandring av ville rovdyr. På slutten av 1980-tallet opptrådte det et epidemisk utbrudd av rabies på Kola. Rabies er ikke påvist hos flaggermus i Norge, men dette er ikke systematisk undersøkt. Rabies er påvist hos enkelte flaggermusarter i Europa som også forekommer i Norge. 

Les mer om risiko for import av rabies til Norge hos Vitenskapskomiteen for mattrygghet.

Symptomer hos dyr
Rabies angriper sentralnervesystemet. Inkubasjonstiden er vanligvis 1-2 måneder, men kan være både betydelig lengre og kortere. Rabiesvirus kan også skilles ut i spyttet opptil to uker før symptomer på sykdom opptrer. Symptomene kan variere hos ulike dyrearter, men det starter oftest med unormal adferd; f.eks kan ville dyr bli mindre sky. Dyrene kan ha nedsatt matlyst, slutte å drikke og kan ha feber. Symptomer fra sentralnervesystemet kan vise seg i to former, såkalt rasende rabies med hyperaktivitet og aggressivitet eller en lammelsesform som kjennetegnes av tiltakende lammelser. I sluttfasen av sykdommen blir dyret liggende og dør av respirasjonslammelse.

Diagnostikk
Sikker diagnostisering av rabies kan kun skje ved påvisning av virus i hjernen ved immunologisk eller molekylærbiologisk metode.

Forebygging og kontroll
Rabies er en Gruppe A-sjukdom som kan forebygges gjennom vaksinasjon. Forekomst av eller mistanke om rabies skal rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. Ved rabiesmistanke må dyret straks isoleres inntil det kan avlives, slik at det ikke kommer i kontakt med andre dyr eller mennesker. Dersom andre dyr er blitt bitt av det mistenkte dyret, må disse isoleres inntil diagnosen er avklart.

Selv om lyssavirus ikke er påvist hos flaggermus i Norge, anbefales det profylaktisk vaksinering av alle som hyppig håndterer flaggermus.

Reise med hund, katt og ilder, eller import av disse

Regelverket for innførsel av hund, katt og ilder (enten etter reise eller import) til Norge finnes på Mattilsynets nettsider (http://www.mattilsynet.no). Regelverket stiller ulike krav til rabiesvaksinering og dokumentasjon avhengig av hvilke land dyret har oppholdt seg i før det tas inn i Norge. De strengeste reglene gjelder for innførsel av dyr som har oppholdt seg i land som ikke er i kategorien “EU/EØS”, og som heller ikke står på listen over såkalte listeførte land.

Rabies hos menneske
Rabies er en av de mest fryktede zoonosene, fordi ubehandlet rabies er dødelig i praktisk talt 100 % av tilfellene. Det finnes effektiv behandling i form av vaksine, men denne må iverksettes kort tid etter smitte og før symptomene inntrer.

Les mer om rabies hos menneske hos Nasjonalt folkehelseinstitutt www.fhi.no

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet undersøker prøver fra dyr ved mistanke om rabies. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for rabies hos dyr. Veterinærinstituttet har også en rådgivende funksjon og foretar faglige vurderinger og risikoanalyser når det er aktuelt.

Oppdatert jan 2012/1510/AL