Fakta om: Fotråte hos sau

Beskrivelse av sjukdommen
Smittsom klauvsjuke – fotråte hos sau er en smittsom og tapsbringende infeksjonssjukdom i klauvene hos sau som skyldes bakterien Dichelobacter nodosus. Det finnes forskjellige stammer av bakterien med varierende sjukdomsframkallende evne. Fotråte er vanligst hos sau, men storfe og geit kan også bli smittet med den samme bakterien. Sjukdommen smitter ved kontakt mellom dyr, og bakteriene kan overleve noen få dager i miljøet. Avskjær av klauvmateriale kan være smitteførende lang tid. Fotråte er utbredt i flere europeiske land, blant disse Sverge og Danmark. 

Det første symptomet på fotråte er vanligvis halthet. Infeksjonen starter som en betennelse i klauvspalten, ofte med et grått belegg og en karakteristisk, råtten lukt. Hornstoffet i klauva brytes ned og løsner fra det underliggende vevet, og klauvkapselen kan løsne i alvorlige tilfeller. Utrangering av kronisk infiserte dyr er viktig for bekjempelse av sjukdommen i en besetning.

Diagnostikk
Halthet og typiske forandringer i klauvene gir mistanke om sjukdommen. Bakterien påvises og klassifiseres ved dyrking eller PCR-teknikker.

Forebygging og kontroll
Sjukdommen er en gruppe B-sjukdom, og Mattilsynet iverksetter tiltak ved mistanke eller forekomst. Les mer om bekjemping av B-sjukdommer hos Mattilsynet: www.mattilsynet.no

Sjukdommen hos mennesker
Fotråte er ikke farlig for mennesker.

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet foretar dyrkingsundersøkelser for Dichelobacter nodosus og har etablert PCR-teknikker for påvisning av bakterien og karakterisering av de sjukdomsfremkallende faktorene. Seksjon for bakteriologi ved Veterinærinstituttet skal kontaktes før prøvetaking og innsending av prøver.

Pågående arbeid
I 2008 ble fotråte hos sau påvist for første gang på 60 år i Norge. Sykdommen skyldes en infeksjon i klauvene med bakterien Dichelobacter nodosus. Fotråte er en meldepliktig sykdom i Norge. Symptomene varier fra mild betennelse i klauvspalten til underminering av horn og løsning av klauvkapselen. Egenskaper hos bakterien er avgjørende for hvor alvorlige symptomene blir, og man skiller mellom virulente (hissige) og lavvirulente (milde) varianter av D. nodosus.

Etter den første påvisningen av fotråte i 2008 ble det etablert metoder for påvisning og virulenstesting av D. nodosus ved Veterinærinstituttet. Så langt er mer enn 800 D. nodosus isolater fra ca 100 besetninger karakterisert med hensyn på virulens og serogruppe. Blant disse er det også noen isolater fra storfe og geit.

Mye tyder på at virulente D. nodosus isolater er utbredt hos sau i deler av Rogaland, og at mer enn 96 % av de virulente isolatene tilhører den samme serogruppen (serogruppe A). Lavvirulente varianter finnes hos sau, storfe og geit og er geografisk mer spredt og tilhører flere serogrupper. Disse funnene forsterker mistanken om at virulente D. nodosus varianter er kommet til landet relativt nylig og har spredt seg i et begrenset geografisk område. 

I samarbeid med Norges veterinærhøgskole, Animalia og Monash University i Australia, pågår et forskningsprosjekt hvor blant annet virulensegenskaper hos D. nodosus undersøkes nærmere. Det er kjent at virulente varianter av bakterien produserer proteaser som er mer varmestabile enn hos lavvirulente varianter, men man vet relativt lite om hvilke genetiske forskjeller som ligger bak og på hvilken måte forskjellene påvirker sykdomsutviklingen.

Det er også stilt spørsmål om forskjeller i genregulering hos bakterien kan ha betydning for virulens. For å finne ut hva som forårsaker virulens hos D. nodosus, arbeides det med å sekvensere proteasegener fra både virulente og lavvirulente isolater. Foreløpige resultater tyder på at en bestemt klon av D. nodosus forårsaker de aller fleste alvorlige tilfellene av fotråte hos sau i Norge, og at denne klonens proteasegener skiller seg fra tilsvarende gener hos isolater som har gitt mild sykdom. Detaljerte undersøkelser av forskjeller mellom genomene til virulente og lavvirulente isolater samt forskjeller i genekspresjon skal gjennomføres i løpet av 2011 og 2012.

Veterinærinstituttet er også i gang med å etablere genotypingsmetoder (”fingerprinting”) for D. nodosus. Metodene skal brukes til å spore bakteriens smitteveier, og kan benyttes i utbruddsoppklaring.

D. nodosus kan også gi sykdom hos storfe, men man regner med at det bare er lavvirulente varianter som etablerer seg hos ku over tid. Det er likevel knyttet noe usikkerhet til om storfe kan utgjøre en smittekilde for sau, og omvendt.Genotyping av D. nodosus skal brukes for å undersøke i hvor stor grad sau og storfe utveksler D. nodosus smitte.

Funn i prosjektet vil kunne ha betydning både for utvikling av nye diagnostiske metoder, og for forvaltningen av sykdomsutbrudd av fotråte i Norge. 

Les også mer på prosjektsiden for "Friske føtter"

Oppdatert desember 2011/1510/AKA